Nr. 2018/2
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Hest trekker håndstyrt slåmaskin

Småbruket jorden

OLE-JACOB CHRISTENSEN, SMÅBRUKER / Artikkelforfatteren med hest og slåmaskin.

Arbeider vi for oss selv eller for det økonomiske systemet? Trenger økonomisk teori mer bakkekontakt? Her er et forsøk på å se økonomien fra et mer praktisk og jordnært ståsted.

For noen tiår siden levde de fleste norske familier av én inntekt. Senere har inntektene økt betraktelig – men vi strever med å få endene til å møtes med to inntekter per familie. Vi har aldri vært mer produktive, men vi får høre at vi må arbeide mer, omgjøre deltidsstillinger til heltid og fortsette å arbeide lenger inn i alderdommen. Hva har gått galt? Er vi som en sprintskøyteløper som allerede har passert målstreken flere ganger uten å legge merke til det? Som sliter seg videre, utslitt og utbrent?

EN ENKLERE LIVSFORM

Som nybakt småbruker var jeg så heldig å ha en gammel nabo med lang erfaring i faget. Da jeg etablerte meg, var han pensjonist og hadde to travhester og et par kviger til framfôring. Bruket hans var svært beskjedent, men hadde, fortalte han, fram til krigen fødd en familie på ni – to voksne og sju barn. Ikke dårlig, med 15 mål innmark og litt over 1000 mål skog, myr og hei. Om skogen var av ujevn bonitet, ble den godt utnyttet, siden tømmeret ble skåret på saga ved det bruket som var blitt mitt – til bord, planker og ikke minst tønnestav. Jorda og utslåttene fødde fem kyr, noen sauer, høner og en purke med unger, samt naturligvis potetland og litt grønnsaker og bær til eget bruk. Sammen med utbyttet av litt jakt og fiske utgjorde dette langt på vei kosten for familien. Mel, salt, sukker og kaffe måtte kjøpes på butikken. Med dagens priser kan man vel grovt anslå at egenprodusert kost utgjorde 20 000 kroner i året pr. person, altså 180 000 samlet. I tillegg kom inntekter fra salg av trelast og varekjøring for butikken med gårdshesten. Husene var bygd av eget tømmer og ble varmet opp med ved fra egen skog, så bokostnadene var minimale.

Totalt må familiens gårdsinntekter kunne anslås til over 300 000 kroner årlig. Hadde man satt opp et gårdsregnskap etter vanlige metoder, ville naturligvis resultatet blitt et helt annet, og med en spesialisert salgsproduksjon, for eksempel sau, ville bruket kanskje knapt hatt noe overskudd å vise til overhodet. Men «Vi hadde et godt liv. Ingen luksus, men et godt liv», slik oppsummerte naboen oppveksten.

Småbruket bygde på tre prinsipper: begrensing av egne behov («et rikt liv med enkle midler» ville Arne Næss ha sagt), fordeling av arbeid og goder samt at biologisk avkastning er viktigere enn pengeøkonomisk.

MISLIKT AV STALIN

Langt verre gikk det med den russiske landbruksøkonomen Aleksander Chayanov, som utarbeidet teorier for en økonomi på småbøndenes premisser i den unge Sovjetunionen. Dette harmonerte dårlig med Stalins storstilte og brutale planer om industrialisering og økonomisk vekst, så han ble skutt av politiet i 1937.

Det lille franske forlaget Le passager clandestin (Blindpassasjeren) har nå utgitt et utvalg av Chayanovs tekster om ‘familiejordbruksøkonomi’. Hvis det hadde vært Chayanovs idéer, og ikke Stalins, som hadde fått forme Sovjetunionen, ville mye, eller nesten alt vært annerledes:

«Det kollektivistiske idealet til de tyske sosialistene, som ser på de arbeidende massene som utførere av landbruksarbeid styrt av statens direktiver, anser jeg som sosialt svært utilfredsstillende i forhold til et system der utføringen av arbeidet ikke er adskilt fra den kreative utformingen, og der det frie, individuelle initiativ gjør det mulig for hver enkelt å utvikle fullt ut sitt intellektuelle potensiale, samtidig som han kan utnytte fordelene ved en kollektiv organisering av økonomien.»

Det lille, familiedrevne bruket fungerer etter andre økonomiske prinsipper enn bruket som er helt innvevd i pengeøkonomien gjennom store innkjøp av driftsmidler, salg av hele produksjonen på et marked og innleid arbeidskraft: « Alle prinsippene i teorien vår (altså rådende økonomisk teori, forfatterens anmerkning) – rente, kapital, pris og andre kategorier – er utviklet innenfor rammene til en økonomi som bygger på lønnsarbeid og som er rettet mot å maksimere profitt. (…) (De andre (ikke-kapitalistiske) økonomiske levemåtene blir sett på som uten interesse, og i ferd med å forsvinne. (…) en stor sektor av økonomien (mer nøyaktig: mesteparten av jordbruksproduksjonen) bygger ikke på en kapitalistisk produksjonsform, men på en helt annerledes produksjonsform: familiegården uten ansatte.»

Hvis det hadde vært Chayanovs idéer, og ikke Stalins, som hadde fått forme Sovjetunionen, ville mye, eller nesten alt vært annerledes.

Mens en industrielt drevet gård i en kapitalistisk økonomi – eller et kollektivbruk i en kommunistisk økonomi – forsøker å øke sin produksjon maksimalt (jo større, jo bedre… uten grenser), forsøker familiebruket å oppnå den rette balansen mellom familiemedlemmenes arbeidsinnsats og de godene som produseres: «Utover et visst nivå av behovstilfredsstillelse, øking av kapitalen – og dens omforming til teknisk utvikling – har (produksjon) ingen interesse. Altså, det er pleoneksia (havesyke, forfatterens anmerkning) som er den fundamentale feilen ved vekstøkonomien (penger yngler og øker ønsket om å skaffe seg mer) som blir strukturelt hindret i denne typen økonomi».

KVALITETSLIV

Jeg tror den gamle naboen min kunne skrevet under på dette. Hvis familien på det lille bruket hadde higet etter stadig mer, hadde bruket snart blitt for lite, og følelsen av å ha nok ville ha blitt erstattet av følelsen av å ha for lite. På et slikt bruk måtte også forståelsen av tingenes bruksverdi være utviklet. Det som de produserte måtte svare til familiens behov. De trengte litt av alt, ikke ubegrenset mye av noe: «Derfor er forberedelsen av budsjettet her i stor grad kvalitativ, for hvert behov som familien har, må hvert bruk framskaffe den kvalitet som trengs in natura. (…) Det er først med utviklingen av penge- og bytteøkonomien og pengeøkonomien at driften mister sin kvalitative karakter.»

Vi er her tilbake ved økonomifagets kilde og Aristoteles’ skille mellom økonomi forstått som konkret forvaltning av et hushold, begrenset av menneskenes behov, og chrematisme, som er ubegrenset opphoping av rikdom i form av penger og uavhengig av bruksverdi.

Vår tid er preget – særlig i et globalt perspektiv – av en blanding mellom naturalhushold, bytte­økonomi og pengehushold. Aleksander Chayanovs refleksjoner kan hjelpe oss til forstå disses ulike funksjonsmåter. De kan kaste lys over naturalhusholdets plass og potensiale på små bruk – i dag og i framtida.