Som elev på Stabekk Gymnas ble jeg sendt ut en dag i 1971 for å selge lys, noen ganske tynne lys av bivoks. Dette hadde russestyret bestemt, og jeg visste ikke annet enn at det var for en ‘god sak’. Noen år senere kom jeg på besøk til Vidaråsen Landsby og fikk se et skilt som viste at jeg hadde vært med på å finansiere et hus i landsbyen. Men dette var ikke det vesentlige. Det som gjorde sterkt inntrykk på meg var hele atmosfæren på Vidaråsen, med en helt egen ro og harmoni. De ekstraordinære menneskene, eller psykisk utviklingshemmede som noen kaller dem, bodde sammen med såkalt normale, og jeg ble overrasket over at disse ekstraordinære viste seg å ha en rekke positive egenskaper. Spesielt ble jeg imponert over det alvoret de hadde i sin fremføring av skuespill. Det var et yrende kulturliv i landsbyen, og jeg ble spesielt interessert i hvordan de praktiserte en felles økonomi hvor arbeid og lønn var adskilt. Nylig feiret Vidaråsen sitt 50-årsjubileum, og vi har nå seks lignende landsbyer i Norge. Tre i Trøndelag, en ved Jevnaker, en i fjordene innenfor Haugesund, i tillegg til Vidaråsen, som ligger i Andebu i Vestfold.

De ekstraordinære menneskene, eller psykisk utviklingshemmede som noen kaller dem, bodde sammen med såkalt normale, og jeg ble overrasket over at disse ekstraordinære viste seg å ha en rekke positive egenskaper.

I forbindelse med 50-årsjubileet har Christian Egge skrevet boka Menneske først og fremst. Den gir en historisk oversikt over bakgrunnen for opprettelsen av den første Camphill-landsbyen i Skottland og livet og tankene til grunnleggeren Karl König. Men boka er først og fremst en samling intervjuer med mennesker som har levd det meste av sitt liv i Camphill, har vært der tidligere, har kommet til i de senere årene eller har hatt en nær forbindelse til dette arbeidet. Intervjuene er sjeldent godt skrevet. Gjennom flere kvelder har jeg hygget meg med lesingen foran peisen, men ikke bare på grunn av det gode språket og det historiske innblikket, men også på grunn av all den menneskelige innsikten som kommer fram. Jeg forstår mer av hvorfor noen mennesker velger å gjøre det de opplever som nødvendig fremfor å streve etter materiell rikdom og ytre status. Denne livsformen har selvsagt mange utfordringer, og det er opp gjennom årene gjort mange tilpasninger slik at det nå er mulig for medarbeiderne å ha et mer individuelt liv i tillegg til å være aktive i det lokale fellesskapet. Det er også bygget opp et pensjonsfond og gjort forbedringer rent juridisk. Landsbyene har vært gjennom ulike faser som er presist beskrevet i boken, men det viktigste for meg er alle refleksjonene rundt det å hente kraft til å møte alle sine ulike medmennesker som ‘menneske først og fremst’ og ikke som kategorier eller diagnoser. Ellers i vårt samfunn blir de ekstraordinære ofte betraktet som en belastning, noe en helst vil kvitte seg med på fosterstadiet. Men i Camphill blir de ekstraordinære ansett som fullverdige mennesker og som en ressurs, som kan gi viktige innspill til oss såkalt normale. Vi trenger at noen sier rett ut hvordan ting er.

Rolf Kåre Håland har vært 28 år i Camphill, og han presiserer at selv om førsteinntrykket kan virke harmonisk så har de nok av utfordringer. «Vi har masse å kjempe med. Konflikter, veldig mye å stri med. Heldigvis, det gjør det meningsfylt. At det ikke er en Kardemommeby; det ville vært veldig kjedelig. Men allikevel, nettopp fordi stedet har en viss karakter, så møter man noe her, en stedets identitet. Enten stanger man hodet mot det, eller man berører det eller blir berørt, kanskje nettopp fordi hvert eneste menneske har sin ufullkommenhet som speiles. Får lov å bli synlig.»

Rolf Kåre Håland er også opptatt av at alt må kunne utvikle seg: « Det må aktualiseres hele tiden egentlig. Vi kan ikke bare gå i fastlagte mønster som vi overtar fra fortiden, og som vi fører videre som tradisjon. Tradisjon er vel og bra, men den må hele tiden fylles. Form må fylles med liv og engasjement og stemme med de menneskesjeler som er der til en hver tid». I en brevutveksling får vi innblikk i hvordan Camphill-ideen blir ivaretatt og også forvandlet når den overføres til Vietnam.

Både det å anerkjenne sin ufullkommenhet, arbeide med sin egen utvikling og utviklingen av fellesskapet krever en kultivering av det indre livet. Uten å skrive så mye om det får Christian Egge fram mye om hvor vesentlig det felles arbeidet med antroposofi og en fri kristenforståelse kan bidra i en slik sammenheng. Spirituelle ideer har liten verdi hvis de bare finnes i bøker, utveksles i studiegrupper eller forblir i kloke hoder. Virkelig verdi får de først når de realiseres i det praktiske livet. Dette blir klart utdypet i intervjuet med pioneren Karen Nesheim.

«Jeg elsker praktisk arbeid. Det balanserende elementet er å møtes jevnlig med mennesker som også har sagt ja til det som Camphill-impulsen prøver å få til: Et fellesskap på jorden som prøver å virkeliggjøre en åndelig impuls. Vi arbeider med et åndelig innhold. Du vet at de du sitter sammen med i det spirituelle arbeidet er helt på bølgelengde med deg. Dette er noe alle vil (…) Jeg ser det som en åndelig impuls som vil inkarnere i det praktiske arbeidet på jorden; en helbredende impuls og en fredsimpuls. Det gjør at jeg kan tåle en jeg ikke tåler i hverdagen. At vi kan arbeide sammen i uke etter uke, at vi kan bevege ideer og på et mer overpersonlig plan; merke at vi møtes der. Tross vanskeligheter i det daglige.»

Dette bare for å gi en liten smakebit på de mange kloke ordene i denne boken. Til tross for sine 500 sider er det overraskende få gjentagelser. Dette kan være en bruksbok, en bok en tar fram en gang i blant, ser på de vakre bildene og leser et intervju eller to. Det kan gi næring til både samtaler og ettertanke.