Nr. 2014/4
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Norsk Camphillbevegelse

Nils Langeland / Bildet av de første på Vidaråsen er fra 1967. Fra venstre, Lars, Trygve Thornæs, Bjørn Haugen, Phyllis og Ivan Jacobsen, Unni Thornæs, Margit Engel og Arne.

Publisert: 25/02/2014

En dag i 1966 troppet de opp i Helse- og Sosialdepartementet. Margit Engel, lege, Trygve Thornæs, bilmekaniker, Phyllis Jacobsen, helsepedagog og kunstner og Ivan Jacobsen, tidligere ansatt i utenriksdepartementet – nå møbelsnekker. Fire mennesker med en idé om hvordan de ville bygge opp et fellesskap, ikke for, men sammen med mennesker med spesielle behov. Et inkluderende fellesskap!

De bar med seg en stor landskapsmodell av Bakke gård, med hus og verksteder spredt rundt omkring i et bakkete landskap.

Tiden var moden. Arne Schouens Rettferd for de handikappede, forløperen for dagens NFU, hadde satt søkelyset på mennesker som til da, i stor grad, hadde vært usynlige i det norske samfunnsbildet.

Møtet med byråsjef Ole Ulleberg skjedde under en lykkelig stjerne. Engasjert vilje møtte et behov, og resultatet av møtet ble at de fikk 50 000 kroner til reparasjoner av husene på Bakke gård og en muntlig lovnad om driftshjelp.

Dette første møtet med myndighetene slo an tonen, og i alle år har dialogen med dem vært god.

Russens lysaksjoner skaffet viktig startkapital

Camphill i Norge fikk en ‘flying start’. Vidaråsen vokste veldig raskt. Grunnleggerne hadde et godt prosjekt som ‘solgte’ seg selv. De hadde en enorm entusiasme og var i stand til å formidle sin visjon slik at andre ble tent. De årlige lysaksjonene, som Rødrussen holdt i fjorten år, til inntekt for landsbyen, gjorde det mulig å bygge mange hus og verksteder. Uten dette ungdomsengasjementet ville ikke Vidaråsen eller de andre landsbyene ha kommet seg på bena. Like viktig som pengene var alle de unge menneskene som kom i kontakt med landsby­idéen og det levende landsbyfellesskapet som utviklet seg.

Forbildet for Vidaråsen var Botton village, en landsby grunnlagt ti år tidligere i Yorkshire i England da barn med spesielle behov fra Camphillskolene ikke lenger var barn. De som skapte den første landsbyen, hadde en klar visjon om at voksne mennesker finner sin identitet gjennom arbeid, kultur og opplysning og at dette er en universell virkelighet som ikke er avhengig av om du er ‘normal’ eller ikke.

Julespillet er fra Jøssåsens framføring i Vår Frue kirke i Trondheim i 2011

Julespillet er fra Jøssåsens framføring i Vår Frue kirke i Trondheim i 2011

Meningsfylt arbeid til alle

Så Vidaråsen, som Bakke gård snart ble kalt, fikk verksteder, en gård og husfellesskap og med tiden et kirkebygg og en stor forsamlingssal. Arbeidsplassene var reelle, og det som ble produsert var varer av kvalitet som kunne stå på egne ben. Et snekkerverksted som laget leker for salg, et bakeri som snart leverte brød til landsbyen og til Heliosbutikker i Tønsberg og Oslo, et keramikkverksted, et dukkeverksted og et fullverdig gårdsbruk. Husene, med matlaging, tøyvask og renhold var også viktige verksteder.

Produktene var gode nok i seg selv, men det viktigste produktet av dem alle var opplevelsen som hver og en kunne erfare: Jeg gjør noe som andre trenger – jeg behøves – noen trenger meg! For mange var dette en helt ny opplevelse.

Camphillbevegelsen er inspirert av Rudolf Steiners tregreningstanker om et tredelt samfunn med frihet i åndslivet, likhet i rettslivet og brorskap i næringslivet – en videreføring av idealene fra den franske revolusjon.

I 1986 ble landsbyene trukket ut av HVPU, og vi fikk en statlig rammefinansiering. Dette ga oss muligheten til å fordele driftsmidlene broderlig mellom stedene.

I dag opplever vi at krav til HMS og dokumentasjon tar mer og mer av den tiden som vi gjerne ville bruke på hovedoppgaven. At flere medarbeidere nå blir ansatt med en fastsatt lønn fremfor en behovslønn er også en utfordring for fellesskapet.

Mange søker seg til fellesskapet

Vår store oppgave er å få det maksimale ut av dynamikken som kan oppstå i spennet mellom individ og fellesskap. Mennesket blir mer og mer individualisert, og sterke krefter i vårt samfunn ser selvrealisering som livets mål og mening, men da er det også mange som faller av ved veikanten.

I dag er det mange som søker til landsbyene som har prøvd å leve i egen kommunal leilighet og funnet at det ikke var dét de ville. Man må selv få kunne velge hvor man vil bo.

‘Visjonsarbeid’ drives i alle landsbyene. Oppgaven er å erkjenne spriket mellom visjonen som vi har om hva vi vil og der vi faktisk nå står og å minske denne avstanden. Her har vi noe å strekke oss etter.

Den første brosjyren, som ble laget i 1966, hadde tittelen Ikke for, men med de handikappede. Oppfordringen er mer aktuell i dag enn noensinne.