Ragnhild Nøst Bergems filmportrett av Ola Henningsen er en gripende forestilling. Gjennom innblikk i et uvanlig liv får vi del i helt grunnleggende menneskelige verdier.

Se trailer fra filmen:

I oppveksten opplevde Ola at han alltid var sist. På skolen lærte han senere enn de andre, og han hevdet seg ikke i noen form for idrett. Dette kompenserte han ved å fremstå som klovn, men han innrømmer at han også kunne være vanskelig. Mye av ungdomstiden ble tilbrakt foran tv-skjermen.

Fra visning for Vidaråsen-representantskapet. Foto: Ruben Khachatryan

For foreldrene var det åpenbart at han ikke kunne klare seg alene i livet, og de foreslo at han kunne flytte til Camphill-landsbyen Vidaråsen i Andebu. I en alvorssamtale begrunnet de dette med at de ikke ville at han skulle bli en byrde for sine søsken når de ikke lenger kunne ta seg av ham. Ola var skeptisk til dette. Han syntes menneskene på Vidaråsen virket merkelige, men gikk likevel med på forslaget.

Ragnhild forteller om Ola.

På Vidaråsen er ikke Ola en byrde, men snarere en ressurs med sin humor og sin omtanke for andre mennesker. Om han fortsatt tenker langsomt så tenker han klokt, og han er ikke hemmet av frykt for å uttrykke det han opplever som vesentlig. I filmens mange nærbilder kan vi glede oss over mange av Olas refleksjoner over livet. Han snakker rett ut i et enkelt språk, men det han sier kan de fleste oppleve som helt vesentlig.

Et liv i fellesskap

Vidaråsen er en landsby som ligger omgitt av natur. Det bor ca. 150 mennesker der, og de er en blanding av såkalt normale og det Nils Christie kalte ekstraordinære mennesker. De siste mangler noen evner som gjør at de ikke kan klare seg selv i vårt effektive samfunnsmaskineri, men de kan ha utviklet helt andre egenskaper. Skjønt Ola skiller seg nok ut med sine klare refleksjoner.

Foto: Sigurd Hetland

Mange tilbringer hele eller det meste av livet på Vidaråsen, mens en del ungdommer er innom i ett år eller to for å gjøre en innsats og for å bli bedre kjent med seg selv og dette spennende samarbeidsprosjektet hvor sosialt og kulturelt liv prioriteres høyt i tillegg til økologisk bærekraft. Gjennom små glimt får vi innblikk i livet i landsbyen. Vi får bli med inn i bakeriet, veveriet og de andre verkstedene, og i maleverkstedet ser vi hvordan Ola blir portrettert. Vi får også bli med inn i fjøset og i arbeidet på åkrene. Vi får delta i fellesmåltider, bursdagsfeiringer og det frodige kulturlivet, men også være med på et kurs i rengjøring.

En av de gripende scenene er når Ola skal fremføre et pianostykke på en fest, men ikke får det til. I løpet av kvelden bestemmer han seg for å gjøre et nytt forsøk sammen med sin hjelper, og da lykkes det.

Ola forteller at han har lært mye av menneskene i landsbyen, og at man i felleskapet deler alt av gleder og sorger og oppturer og nedturer. Ragnhild Nøst Bergem har fulgt Ola gjennom ni år, og etter endt fremvisning er jeg ikke den eneste som har opplevd glede og er takknemlig for at hun har laget denne dokumentarfilmen. Filmen er nå på vei ut i verden gjennom en rekke ulike kanaler du kan nå se den på kino.

Cultura Bank har gitt lån til mange av Camphill-landsbyene og Camphill Norge er en av bankens største eiere.