Det var sommeren 2020, og jeg trengte en distraksjon fra avhandlingen i analytisk miljøkjemi. Valget falt på å begynne å lage videoer på YouTube for å inspirere folk til å kanskje reparere klærne sine og sy litt selv, med litt historisk interesse og vri. Vise folk at det ikke nødvendigvis behøver å være så vanskelig å lage enkle plagg eller å bruke kreativiteten sin.

Det var uunngåelig at min interesse for kjemi og miljø ville snike seg inn i hobbyprosjektet. Tekstilindustrien har på mange måter klart å unngå det samme fokuset vi har satt på kosmetikk- og matindustrien. Med tekstiler er vi mest interessert i hva de er laget av, men få av oss har et bevisst forhold til hvilke kjemikalier klærne våre blir utsatt for på veien fra fiber til klesplagg.

Hvilke fargestoffer gjør en kjole rød, for eksempel? Hva innebærer det egentlig at en skjorte er strykefri? Eller at en jakke er smussavstøtende? Hvilke andre kjemikalier finner vi i et polyester- eller nylonplagg? Og hvorfor står ikke disse kjemikaliene som brukes på klesplagget sammen med mengden ull, polyester, bomull eller lin?

Visste du hvor mye kjemikalier som skal til for å gjøre ull møllsikkert?

Så jeg begynte å lage noen videoer om dette også. Det tok ikke lang tid å oppdage at dette var noe de fleste ikke har tenkt noe særlig over. For hva gjøres egentlig med klærne våre når de produseres? Kan vi stole på bærekraftsinitiativer fra de store klesprodusentene? Hvorfor er klær i dag av så mye dårligere kvalitet enn for bare 10-20 år siden?

Hva jeg fant er en industri som er usedvanlig lite regulert. At det er rikelig med tragiske menneskerettighetsbrudd innen «fast fashion» er det mange som er klar over nå, men problemet strekker seg enda lenger enn det. Visste du at omtrent 60 % av all bomull som er merket «økologisk» slettes ikke er det? Eller at kun 1 % av brukte klær i det hele tatt blir forsøkt resirkulert?

Hva med disse plaggene som merkes med store bokstaver «resirkulert polyester»? Veldig ofte er det plastflasker som blir brukt til dette, men prosessen fra plastflaske til tråd og klesplagg kan kun gjøres en eneste gang.

Symappe

Her føler jeg språket vårt ikke strekker til i dag. For jeg mener at en slik «enveis resirkulering» ikke burde kunne kalles resirkulering i det hele tatt. For det er ingenting sirkulært med det. Noe helt annet er det med en ubehandlet ullgenser som, ved veis ende, kan hives på komposthaugen og bidra til nytt, friskt gress til sauer, som i sin tur kan bli til nye ullgensere. Det, mener jeg, er ekte resirkulering.

Etter å ha forsvart doktorgraden synes jeg fortsatt denne typen inspirasjons- og forskningsformidling er veldig spennende. Du kommer så nær folk når du publiserer direkte til YouTube, mer enn når du holder foredrag for andre med lignende utdannelse og interesser på forskningskonferanser. Ditt publikum er heller ikke bundet til deg fysisk i et auditorium, eller fordi de må kunne det du snakker om til eksamen. På nett er du i konstant konkurranse med mer interessante ting. Det krever andre ting av deg som formidler.

Men hvordan kan man egentlig tjene penger på digital innholdsproduksjon?

Jeg får stadig spørsmål om hvordan denne typen arbeid faktisk kan skape inntekter. Først fikk jeg støtte til å starte for meg selv det første året. Deretter en kombinasjon av voksende inntekt og oppsparte midler. Per nå kommer omtrent halvparten av inntektene fra annonseinntekter på reklame som spilles før og under videoene jeg lager. Den andre halvparten kommer fra generøse og dedikerte seere, som ønsker å sponse arbeidet mitt direkte via Patreon.

Stoffrester blir til nye ting.

Kanskje kunne jeg lokket noen flere til betalingsplattformer som Patreon dersom jeg gjemte noe av mitt arbeid bak en betalingsmur, men jeg ønsker ikke at videoene jeg lager kun skal være tilgjengelig for de som kan betale. Vi har sett hvor ødeleggende dette kan være for forskning når det gjelder de enorme summene vitenskapelige tidsskrifter tar seg betalt både for at du skal kunne publisere og lese artiklene deres. I praksis betyr dette at kunnskap kun er tilgjengelig for de som har råd til å betale. Dette er ikke en forretningsmodell jeg ønsker å gjenskape. I disse digitale tider bør kunnskap være åpent tilgjengelig for alle.

En annen utfordring er at den typen innhold jeg lager tar lang tid å lage. Kilder skal undersøkes, tekster skal skrives etter beste evne og så troverdig mot forskningen jeg finner som mulig. Når jeg også prøver å unngå “clickbait” og overdrivelse, gjør det at min kanal og antall seere vokser saktere enn mange andre.

Det hadde selvfølgelig vært lettere å jobbe med noe annet og pusle med dette fra sidelinjen, men jeg hadde ingen annen jobb etter disputasen og ønsket å gi formidling av denne typen et hederlig forsøk. Og til tross for alt som skulle tilsi noe annet, så er jeg her enda, én video av gangen.

Se Kristine Vike på YouTube.