Artikkelforfatter Mia Helene Engeskaug. (Foto: Oda Balke Fjellang)

«Det fins flere hundre tusen hus i landet
Med flere millioner rom i alt
Fra SAS-hotellet til båthus ned’ ved vannet
Så det kan ikke være urimelig galt
Å be om ett eneste rom vi kan ha for oss sjøl»

Sangen av Tramteatret runger fra høytaleren mens en gruppe mennesker står utenfor Rådhuset i Trondheim og synger med. Ikledd fargerike papphus roper de: «Lenge leve Østmarka!» Og «Lei av å bli planlagt – vi vil planlegge!»

Artikkelforfatter Kaja Colin Bojer. (Foto: privat)

Siden november 2019 har ‘Fargemarka’ jobbet på spreng – initiativet handler om å gi 48 kommunalt eide boenheter som har stått tomme over lenger tid, et nytt liv som bærekraftig boligprosjekt. De tidligere sykehusboligene ligger på Østmarka i Trondheim og er omgitt av et grønt og frodig uteområde, hvor beboerne hadde et sammensveiset sosialt fellesskap i en årrekke. Slik kan det bli igjen.

Fellesløsninger og deleøkonomi

Fargemarka ønsker å verne om disse sosiale verdiene så vel som boligmassen, og skape et demokratisk omsorgsfellesskap basert på innbyggerinvolvering og dugnadsånd. Vi har og en sirkulærøkonomisk tilnærming med lokal matproduksjon, kulturtilbud og andre grasrotinitiativer – det handler om å gi tilbake til lokalsamfunnet med fellesløsninger og deleøkonomi.

For å få argumentert for prosjektet har vi lenge spekulert på samfunnets store regnestykker. Hva koster det oss som samfunn at mennesker lever i ensomhet og isolasjon? Fargemarka har et ønske om å gå til roten av en del problemer og bidra til å motvirke klimaødeleggelse og sosial kollaps, som begge deler har store samfunnsmessige kostnader, men som sjelden ender opp i regnestykkene til kommuner eller bedrifter når man skal avgjøre hvilke prosjekter som er lønnsomme.

Det er en myte at det er dyrt med bærekraftig byutvikling, men det er også feil å tro at man kan drive med boligpolitikk uten å bruke penger på det. Fargemarka er kun en liten del av det som bør bli en større boligpolitisk omveltning.

Fra Fargemarkas julemarked hvor vi solgte kaker, buttons, o.l., og hadde flammeshow ute – med konsert og filmvisning av boligdokumentaren ‘Push’ inne.

Måten vi tenker omkring bolig og boligfinansiering i dag er uforsvarlig og kortsynt. Mange holdes utenfor markedet av skyhøye gjeldsmurer, det trengs nye løsninger i byene våre, men den politiske viljen synes fraværende. Samtidig sponses boligeiere med 100 millioner gjennom skattefritak på bolig. Trondheim kommune har dessuten tapt 52 millioner på at kommunalt eide hus står tomme.

Over hele verden ser man at enorme ressurser går tapt ved å tenke ‘økonomisk’. Finansspekulasjon har tatt over boligpolitikken og presset opp tomteprisene slik at boligsosiale og klimavennlige tiltak for god byutvikling er vanskelige å finansiere. Slik vil det fortsette å være så lenge man lar høyest mulig profitt på kort tid legge premissene for byutvikling. Finansspekulasjoner er en form for utvinningsindustri, som presser verdi ut av byene våre heller enn å tilføre. Og høye tomtepriser med mål om utvinning av kapital fører til grove brudd på menneskerettighetene, ødeleggelser av bomiljøer og av boligmasse.

Vi må tenke annerledes, våge å utfordre grunnlogikken bak dagens økonomiske selvfølgeligheter. Det handler på mange måter om å snu problemet om “allmenningens tragedie” på hodet. Slik Garrett Hardin formulerte det går problemet ut på at i felles eie vil en ressurs ødelegges når hver enkelt vil ha som mål å skaffe mest mulig ressurser til seg selv, heller enn å forvalte ressursene på sikt. At boliger er en begrenset ressurs, som best distribueres ved at de eies av noen få, som omdistribuerer dem. Det eneste problemet er at dette simpelthen ikke stemmer, og her er bolig et godt eksempel. Det kan nemlig bevises at allment eie kan forvalte ressurser på en effektiv og bærekraftig måte. Elinor Ostrom vant Nobelsprisen i økonomi ved å ta knekken på myten om allmenningens tragedie. Likevel styrer denne myten hvordan politikken drives. Boligene er ikke til for økonomiens skyld, men for vår skyld, og økonomien bør også være til for oss.

En faktisk medvirkningsprosess: Under julemarkedet/aksjonen la vi til rette for at naboer skulle kunne komme med forslag om hva ‘Fargemarka kan brukes til’ som faktisk blir lyttet til og implementert.

Mindre penger – mer dugnad og sosial bærekraft

Vi må gi rom for andre fortellinger, la snakket om bærekraft og beboermedvirkning bli mer enn tørt, teoretisk prat.

Vi starter med spørsmålet: Hva kan gjøres uten penger? Betaler man lav leie har man tid til å gjøre nyttige ting gratis for fellesskapet. Det er dette Fargemarka har overlevd på. Dugnaden, som blir mulig ved billig leie, er også det som gir mulighet for å holde leia nede. Ved å drifte på dugnad skaper man også sosial bærekraft og samhold gjennom å kjenne naboer, være involvert i hverandres liv, ikke jobbe seg i hjel for å betjene et boliglån, men forvalte felles ressurser og ta vare på hverandre.

For det ensporete fokuset på eierlinja (og arbeidslinja som fundament for å være en fullverdig samfunnsyter) fungerer dårlig i et samfunn med økt midlertidighet og mindre stabilitet – og det er heller ikke fruktbart eller bærekraftig!

Derfor har vi ikke annet valg enn å slutte å prate og begynne å handle – for vi har ingen tid å miste!

Les mer om Fargemarka