Alle trenger et sted å bo, men både når det gjelder salg og leie, er vi overlatt til markedets makt. Prisene presses opp der mange vil bo. I husleieloven kan vi lese: «Det kan ikke avtales en leie som er urimelig i forhold til det som vanligvis oppnås på avtaletidspunktet ved ny utleie av liknende husrom på liknende avtalevilkår». Men hvis først noen begynner å heve prisene, blir det dette som gjelder for liknende husrom. Andre kan heve et steg videre, og dermed er det ikke noe begrensing for hvor høyt disse prisene kan stige hvis etterspørselen er tilstrekkelig stor.

Arne Øgaard (Foto: Thor Hauknes)

Jeg studerte i Stavanger på midten av 70-tallet samtidig som oljearbeiderne strømmet til byen. Husleie for både hybler og boliger skjøt i været. Jeg stilte spørsmål om hvordan en huseier raskt kunne øke månedsleia med en eller flere tusenlapper, men fikk som svar at markedet bestemte. Det er dette som kalles et fritt marked. De som kan presse prisene opp, anses for gode forretningsfolk. De som kan betale, får være glade for at de i det hele tatt får et sted å bo. Det er ingen som spør om hva som er en riktig pris, og ingen myndighet som griper kontrollerende inn.

Dette er blitt tydelig i år gjennom Instagram-aksjonen «min drittleilighet», som har fått mye oppmerksomhet. Mange har lagt ut bilder av små ukomfortable leiligheter med muggskader og en urimelig høy husleie. Det å presse folk for penger regnes som kriminelt. Det å presse folk på boligmarkedet regnes derimot som helt normalt.

En god bolig til en fornuftig pris burde være en rettighet, men når det å bo blir overlatt til andres grådighet, er det noe fundamentalt galt i samfunnet. Det virker også urimelig at unge i etableringsfasen må ut med skyhøye leier for trange leiligheter, mens vi eldre kan bo komfortabelt og rimelig i hus som er så godt som nedbetalt.

De høye leieprisene gjør at mange unge har funnet det mest fordelaktig å bo i kollektiv. Fem studenter kan presse seg inn i en mindre leilighet, og hvis hver betaler seks tusen, blir det totalt 30 000 i måneden. De konkurrer dermed ut familien som kunne trengt leiligheten, og bidrar samtidig til ytterligere prisstigning.

Stadig økende leiepriser gjør det attraktivt å eie flere hus, og dermed skyter også husprisene i været. En husspekulant kan dermed tjene dobbelt, både på stigende leie og på økt boligverdi. Politikerne har igjen begynt å snakke om at noe må gjøres med disse uheldige forholdene, men de våger ikke å røre det «hellige» markedet.

Et enkelt grep kunne være flere offentlige utleieleiligheter med en pris som står i forhold til boligens reelle utgifter. Det kunne bidra til å korrigere forestillingen om hva som er en riktig pris. En pris som også kan være sammenligningsgrunnlag i husleieloven. Dermed ville det være mulig å anmelde alle som tar en grådig overpris.

En annen mulighet vil være at all utleie måtte skje gjennom en offentlig instans, som fastsatte en fornuftig leie og sørget for ordnede forhold. Dette ville selvsagt medføre noe byråkrati og en begrensing av individets frihet. Men kanskje er det ikke på det økonomiske området vi trenger frihet, snarere bør vi spørre oss om hva som skal til for at vi mennesker skal frigjøres fra fristelsen til å utnytte hverandre økonomisk.