Nr. 2023/1
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

«Smultringen» har som mål at alle mennesker i verden skal få oppfylt sine grunnleggende behov og rettigheter, gjennom å bruke naturressurser innenfor naturens tålegrenser. Kilde: Raworth, 2017
Økonomi for en bærekraftig fremtid

Norsk økonomi i et «Smultring»-perspektiv

THOMAS RØKÅS

Publisert: 23/05/2023

Vi trenger en mer progressiv tilnærming enn dagens tradisjonelle former for økonomistyring.

Det er ikke mangler på kriser for tiden. Selv om strømpriser, krig i Europa og inflasjon rammer mange nordmenns lommebøker hardt, er det samfunnsutviklingen som helhet som bekymrer meg mest. Globalt øker de sosiale forskjellene, både på tvers og innad i land, mens vi stadig bruker mer naturressurser og setter økosystemer under hardt press verden over. Denne trenden har forsterket seg de seneste årene, men må snus, og dét transformasjonelt, hvis vi ønsker å oppnå rettferdige og bærekraftige samfunn (1).

Et rammeverk som skisserer opp et slikt rettferdig og bærekraftig samfunn er Smultringøkonomi (2). «Smultringen» (se figuren over) har som mål at alle mennesker i verden skal få oppfylt sine grunnleggende behov og rettigheter, gjennom å bruke naturressurser innenfor naturens tålegrenser. Den bruker grensesetting som et verktøy for å etablere akseptable minstenivåer av sosiale goder og for å sikre trygg bruk av naturressurser. Uten videre hensyn virker en slik tilnærming meningsfull og rasjonell. Men hvis hen tar premissene til Smultringøkonomi på alvor, trengs det en mer progressiv tilnærming utover dagens tradisjonelle former for økonomistyring. Under diskuterer jeg hvordan en norsk økonomi kan se ut i et smultring-perspektiv med utgangspunkt i resultater fra min masteroppgave.

Siden konseptet er globalt, er det ikke rett fram å skulle bruke det på nasjonalt nivå. For å gjøre de økologiske og sosiale kriteriene for bærekraft så relevante som mulig for norske forhold, brukte jeg eksisterende politiske målsettinger og forpliktelser. Blant annet nedtegnet i norsk klima-, helse- og utdanningspolitikk. Ved å bruke målsettinger som er kvantifiserbare, definerte jeg et handlingsrom som respekterer alle nordmenns behov, samt tar vare på de norske og globale økosystemene vi er avhengige av. Innenfor et slikt handlingsrom burde for eksempel ingen barn i Norge bo i fattigdom; det burde være kjønnsrepresentativitet i politiske institusjoner; og ingen vannforekomster i Norge burde være forringet.

Hvordan gjør den norske økonomien det innenfor slike kriterier? Generelt er vi er flinke til å oppfylle menneskers behov og rettigheter til tilgang på skole, helsetilbud, bolig, politisk representasjon, og så videre. Dette gjenspeiler også internasjonale utviklingsindekser der Norge gjør det veldig godt, slik som Human Development Index. Det finnes derimot betydelige forskjeller på tvers av grupper. Spesielt første- og andregenerasjons innvandrere mangler tilgang på sosiale goder sammenlignet med den øvrige befolkningen. For eksempel lever omtrent halvparten av migrantbarn i fattigdom, sammenlignet med fem prosent av den øvrige befolkningen.

NORGE HAR BRUKT SIN ANDEL AV KARBONBUDSJETTET

Høy sosial standard kommer derimot med en høy økologisk pris. Norge overskrider alle naturens tålegrenser, og betydelig når det gjelder noen dimensjoner, som fosforbruk i landbruket og utslipp av klimagasser. Norge har allerede brukt opp sin rettferdige andel av karbonbudsjettet for å begrense global oppvarming til 1,5 grader. Dette er basert på prinsippet om at alle har rett til å slippe ut en lik andel klimagasser, på tvers av generasjoner og landegrenser. Siden 1990 og fram til i dag har nordmenn brukt mer klimagasser enn en andel som skal forsikre at de neste generasjoner får et stabilt klima. Hvis vi skal bøte på dette, må vi produsere negative utslipp hvert år lik 38,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Til sammenligning produserte Norge 48.9 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2021.

En slik konklusjon er dramatisk forskjellig fra norske myndigheters klimamål og prognoser mot et lavutslippssamfunn. Det er to årsaker til dette, som fortjener mer oppmerksomhet i det offentlige ordskiftet. For det første: Norge og alle andre land fører kun utslipp som oppstår innenfor landegrensene, som er den internasjonale standarden, jamfør FN. Hvis en inkluderer utslipp assosiert med varer og tjenester som etterspørres fra andre land (slik som elbiler, klær og byggematerialer), har Norge en betydelig større klimabelastning.

For det andre, så regner vi ikke med kumulerte utslipp, men måler istedenfor etter historiske stillbilder uten å tenke på den akkumulerte effekten som oppstår i atmosfæren. Hvis vi teller de totale utslippene som følge av Norges økonomiske aktiviteter siden 1850 og frem til i dag, er Norge en betydelig forurenser på verdensbasis (3).

En slik innsikt om tilstanden til den norske økonomien står i sterk kontrast til Norges rykte internasjonalt, hvor vi blir hyllet for å ha en grønn økonomi. For eksempel gjennom internasjonale indekser, som peker på Norges ambisiøse klimamål, og progressive skatter og subsidier, som fremmer «bærekraftig forbruk». Slike indekser utelukker økonomiske aktiviteter som har vært avgjørende for Norges velferd, men som er forurensende av natur. Olje- og gassnæringen er et prakteksempel. Hvis de landene som tjener på eksport av fossile brensler også skulle ha vært ansvarlig for de assosierte utslippene i atmosfæren, hadde Norges klimaregnskap vært betydelig høyere (4), sammenlignet med det nåværende regimet.

HVEM TAR MILJØKOSTNADENE FOR DIN ELBIL?

Et annet eksempel på hvordan nåværende regnskapsføring av miljøressurser går i rike og allerede industrialiserte lands favør, er elbil-politikken. En elbil kommer til Norge med svært få miljørisikoer eller miljøpåvirkninger. Men å produsere en elbil har selvfølgelig miljøkostnader, og det er menneskene og landene som lever i nærheten av produksjonen av disse elbilene som tar kostnadene. For eksempel gjennom degraderte vannkilder, luftforurensing og sosial uro som konsekvenser av mineralutvinning.

Slike ulike utvekslinger av naturressurser på tvers av landegrenser (5) er normen i den globale økonomien i dag. Urettferdige metoder for å bokføre varer og tjenester tilrettelegger for Norge sin «grønne» økonomi. I et smultring-perspektiv derimot, blir slike mekanismer mer synlige, og representerer en mer rettferdig tilnærming til sosial og økologisk bærekraft.

I min artikkel på side 6 argumenter jeg for hvordan Smultringen er et bedre egnet styringsverktøy enn BNP og økonomisk vekst for å oppnå rettferdige og bærekraftige samfunn.

1) Se de seneste rapportene til IPCC og IPBES.
2) Raworth, K., 2017. Doughnut Economics. Seven Ways to Think Like a 21st-Century Economist
3) Hickel, J., 2020. Quantifying national responsibility for climate breakdown: an equality-based attribution approach for carbon dioxide emissions in excess of the planetary boundary
4) https://folk.universitetetioslo.no/roberan/t/export_emissions.shtml
5) Hornborg, A., 2009. Zero-Sum World: Challenges in Conceptualizing Environmental Load Displacement and Ecologically Unequal Exchange in the World-System