I et par hundre år har økonomisk vekst spilt en avgjørende rolle for samfunnsutviklingen og for å legge til rette for velstand. Spesielt i etterkrigstiden var innovasjon og utbygging av infrastruktur essensielt for å oppfylle menneskers behov. Vekst var med andre ord nødvendig økonomisk styring. I samme periode ble bruttonasjonalprodukt (BNP) opprettet; en indikator som skulle måle all markedsaktivitet som del av gjenoppreisingsarbeidet. Siden den gang har BNP forblitt det foretrukne økonomiske styringsverktøyet og blitt ensbetydende med velstand.

Verden har derimot forandret seg mye siden etterkrigstiden. Land som Norge har for lengst mettet behovet for teknologiske løsninger og infrastrukturprosjekter som gir høy nytteverdi til samfunnet. Veksten de seneste årene kan heller sies å ha vært uøkonomisk, hvis de negative effektene av økonomisk produktivitet på klima, miljø og sosial ulikhet inkluderes. På bakgrunn av dette vokser kritikken mot BNP og økonomisk vekst som relevante styringsverktøy. Nedenfor utdyper jeg denne kritikken og diskuterer alternative konsepter og verktøy, som er bedre egnet til å løse samfunnsutfordringene vi står overfor i dag.

KRITIKK MOT BNP

En åpenbar kritikk mot BNP som et mål for velstand, er alt den ikke måler, men som er avgjørende for vår livskvalitet og overlevelse. Noen åpenbare eksempler er husarbeid og annet uformelt arbeid, forurensing, økosystemtjenester som produserer frisk luft og rent drikkevann, samt mange andre «eksternaliteter».

Kritikk kommer også fra forskere som påpeker at vekst i BNP har et tilnærmet 1:1 forhold med vekst i bruken av naturressurser. Når økonomien vokser, vokser også utvinningen av materialer og utslipp av klimagasser. Dette er selvfølgelig problematisk på en planet med begrensede ressurser. Svaret på dette problemet har i drøye to tiår vært «grønn vekst»; skape økonomisk produktivitet uten å ha påvirkning på klima og miljø. Selv om denne løsningen fortsatt blir fremmet av de fleste politikere og økonomer, har «grønn vekst» liten empirisk troverdighet (1).

Samtidig som forbruket vårt øker, gjør ikke nødvendigvis livskvaliteten vår det samme. Lykkeforskere peker på at mens kjøpekraften i vestlige land har økt voldsomt de seneste tiårene, har ikke befolkningene blitt noe særlig lykkeligere.

Samtidig som forbruket vårt øker, gjør ikke nødvendigvis livskvaliteten vår det samme. Lykkeforskere peker på at mens kjøpekraften i vestlige land har økt voldsomt de seneste tiårene, har ikke befolkningene blitt noe særlig lykkeligere (2). Overforbruket ser heller ut til å ha mange negative effekter på velferden hvis en dømmer etter den økte forekomsten av psykiske lidelser og ensomhet, økt skjermtid og mindre kvalitetstid med familie og venner, sosialt press i utallige former, og så videre.

Hvis BNP ikke måler det som betyr mest for oss, og målet om vekst forsterker krisene vi står i, er det ikke da på tide med en seriøs diskusjon om alternative økonomiske styringsverktøy?

VEKSTFRI ØKONOMI

Spørsmålet rundt en «vekstfri» økonomi har begynt å ta form i både forskning og grasrotmiljøer i de seneste årene. Vekstfrihet innebærer ikke nødvendigvis at økonomien ikke skal vokse. Med vekstfrihet menes heller frihet fra kravet om å vokse. Hvilke muligheter gir en slik frihet for økonomisk styring, i møte med de klimatiske, miljømessige og sosiale utfordringene samfunnet står overfor?

Først og fremst åpner det opp et handlingsrom for å bruke (penge)økonomien som et virkemiddel for å oppnå høyerestående samfunnsmål, i stedet for at vekst skal være et mål i seg selv. De negative økologiske og sosiale konsekvensene av det sistnevnte har allerede blitt diskutert ovenfor. Alternativt kan vi bruke konsepter som «Smultringøkonomi» og dets mål om livskvalitet for alle innenfor naturens tålegrenser (3) (se denne artikkelen for en analyse av den norske økonomien i et smultring-perspektiv).

1) Se for eksempel Nordisk Samarbeid sin rapport Is economic growth compatible with a sustainable Nordic future?
2) Se for eksempel Layard, 2005, Happiness: Lessons from a new science
3) Raworth, 2017, Doughnut Economics. Seven Ways to Think Like a 21st-Century Economist
4) O’Neill et al., 2018, A good life for all within Planetary Boundaries

Å oppfylle et slikt mål vil innebære ulike ting for ulike samfunn. For land som mangler grunnleggende infrastruktur til å oppfylle befolkningens behov, vil et av virkemidlene innebære økt bruk av naturressurser. For mange rike land med høye sosiale standarder vil derimot andre virkemidler måtte bidra til å redusere bruken av naturressurser for å respektere rettferdige andeler av globale miljøressurser (4). Istedenfor å gå ut fra at vekst er et godt middel for alle samfunn verden over, kan en vekstfri tilnærming fremheve mer passende virkemidler, som fremmer sosial og økologisk bærekraft for mennesker og miljøene de lever i.

Slike virkemidler som kan føre oss mot smultringen sitt mål, blir fremmet av bevegelser som postvekst (post-growth) og motvekst (degrowth). Degrowth foreslår for eksempel konkrete tiltak som støtter opp om alle menneskers ve og vel, samtidig som naturlige økosystemer blir ivaretatt. Noen konkrete eksempler inkluderer redusert arbeidstid, universal tilgang til velferdstjenester, grunninntekt, jobbgaranti og maksimale inntektsgrenser.

Organisasjoner som Rethinking Economics Norge synligjør flere av de teoretiske aspektene disse bevegelsene anvender, et teorimangfold utover den dominerende nyklassiske grenen innenfor økonomi. Disipliner som feministisk, økologisk, og institusjonell økonomi beskriver egenskaper ved samfunn og individ utover antakelsen om at vi er rasjonelle og nyttemaksimerende «økonomiske menn», som lever i en verden hvor naturressurser kan byttes ut med menneskeskapt kapital.

Det finnes også politisk interesse for alternativer til BNP og økonomisk vekst. Initiativet for velværeøkonomi (Wellbeing Economy Alliance) er et partnerskap mellom land som Skottland, Finland, New Zealand og Costa Rica, som samarbeider for å danne et nytt økonomiparadigme basert på menneskelig velvære.

Slike initiativer leder vei mot et nytt samfunnideal, som plasserer livskvalitet og sunne økosystemer i sentrum. Til forskjell fra dagens fokus på vekst og «grenseløse» forbedringspotensialer, legger vekstfrie idealer til grunn premisset om måtehold og en «nok er nok»-tenkning. Dette baner vei for en ny form for utvikling. En utvikling mot redusert forbruk av varer og tjenester som vi ikke trenger, og som frigjør tid og ressurser til økt velvære og hensyn til naturen. Mer tid med familie og venner, oppleve nærmiljøet, dyrke egne talenter og interesser, og så videre.

I en tid hvor de rådende politisk-økonomiske styringsverktøyene ikke lenger er i stand til å håndtere krisene og utfordringene vi står i, men heller bidrar til å forsterke dem, er det på tide å tenke nytt. Det er på tide at vi begynner å eksperimentere med nye ideer og praksiser som er bedre skikket til å håndtere utfordringene i det 21. århundre. Vekstfrihet kan lede vei i dette arbeidet.

Thomas Røkås: Assosiert med NMBUs bærekraftsarena «Planetens tålegrenser»; styremedlem i Rethinking Economics Norge; og med i planleggingsgruppa for Smultringfestivalen 2023.