Steinerskolene er kjent for sin kunstneriske tilnærming til undervisningen.

Sine egne bygg ser den som en støtte for denne undervisningen. Slik som strukturene i naturfagene og de bevegete formene i håndverksundervisningen engasjerer og stimulerer elevene til en mer helhetlig læringsprosess, fordi effekten av dem samvirker*, slik kan man også se for seg selve bygget konstruert med klare strukturer og bevegete former. Høydepunkter oppnås når de to – vi kan for enkelthets skyld kalle dem det rette og det krumme – virker sammen. Da økes stimulansen fra omgivelsene.

Det er en ubegrunnet myte at steinerskolearkitekturen bare skal bestå av skrå vinkler. Formspråket er jo ideelt sett en krystallisering av nettopp alle fagene, og det er derfor naturlig å arbeide med et alfabet hvor også alle bokstavene er med, ikke bare de som er skjeve.

Det er dette mangfoldet som er så karakteristisk for steinerskolebygg, hvor man enn møter dem i verden. I tillegg finner man gjerne i hver skole formmotiver som virker samlende og typisk for nettopp denne ene skolen, og det er alltid blitt tatt hensyn til stedet skolen er på. En steinerskole i Tyskland er noe annet enn en steinerskole i Norge.

Steinerskole i Kina

Mot denne bakgrunnen fikk jeg spørsmål om å prosjektere en skole i Kina.

En dobbeltsporet tolvårig skole med barnehage og lærerseminar for i alt 1000 elever, ved byen Dongguan, nær Hong Kong.

Forholdene i Kina er spesielle, så det ble et prosjekt med en enkel idé, en langstrakt skolelandsby som bukter seg gjennom jungelen. Men det enkle utgangspunktet ender likevel opp i et visst mangfold, fordi konseptet hele tiden får spille på sine egne motsetninger og polariteter.

Først deles skolen inn i et rytmisk forløp, der det avlange uteområdet mellom bygningene – en slags gate som strekker seg i hele skolens lengde – trekker seg sammen og vider seg ut i en rad av stadig nye plassdannelser. Noen plasser med klar og geometrisk struktur, andre med en friere, organisk form, noen belagt med steinmaterialer, noen med lekeapparater og hagekarakter, noen overdekket og nesten skjult og noen helt åpne, offisielle plasser med rom for mer enn 1000 mennesker. Klasseromsfasadene inn mot plassene er også med på leken, de varierer i høyde fra fire til én etasje, samtidig som hele anlegget stiger opp gjennom dalen og foretar en dreiende bevegelse. Det starter ved inngangen, som tilfeldigvis, på grunn av topografien, er orientert rett nord-syd, slik offisielle kinesiske bygg helst er orienterte, og så ender det, også på grunn av landskapets form, med festsalen orientert rett øst-vest innerst i dalen.

Skolelandsbyen bukter seg gjennom jungelen, tilpasset landskapets form. Foto: Espen Tharaldsen.

Et hus som beskytter

Slike himmelretninger er her uten symbolikk, men de bidrar til variasjoner i fortellingen. Og det er denne fortellingen det handler om, en fortelling som også inneholder luft, regn og skygge. For store partier av skolens uteområde ligger under husene og under utkragede balkonger, slik at det beskyttes mot monsunregnet og gis skygge mot solen når gradestokken går mot 40. Samtidig bidrar skolens mange takterrasser også til mer tempererte forhold. På varme dager er luften her oppe på taket så mye mer i bevegelse, og med skygge fra pasjonsfruktbaldakiner er det perfekt å ha friminutt og utetime her.

Gjennom dette anlegget som har høye og lave hus, som stiger gjennom dalen mens det langsomt svinger, som lukker seg i små plasser for så å åpne seg igjen, som både har harde og grusete flater og grønne planter, renner en liten bekk. Først sildrer den langsomt mens den lager sine buer, så plasker den utfor i stryk, før den vider seg ut igjen så den kan vasses i, for etterpå igjen å bli smal og rask. Slik blir også vannet med på å binde det hele sammen.

Mangfoldig skoledag

Skolehverdagen for barna fremstår så rik og mangfoldig fordi den bærer i seg denne sammensmeltingen av naturfag og korsang avløst av friminutter med venner, og så på nytt tilbake under lærernes vinger til engelsktime eller håndarbeid.

Kanskje er det framtidige steinerskoleelever og deres foreldre som beundrer modellen av skolen. Foto: Espen Tharaldsen

Det er denne helheten av kjente størrelser som hver for seg er lette å beskrive, og som i seg selv ikke er så merkverdige – men som når de kommer sammen gjør et slikt skoleliv så vibrerende og unikt.

Alt dette er det som har inspirert til å søke en lignende tilnærming i bygningsuttrykket simpelthen ved at de enkelte historiene som utgjør skolens liv, læreplan og forutsetninger på stedet, er stokket rundt, blitt lekt med og gjort om til bygninger og plasser.

Slik kan det komme mangfold ut fra ganske enkle ting. Selv om denne leken også lett kan utarte til kaos hvis ikke hvert element stemmes opp og settes i balanse. For det er det å få alle delene inn i rytme og i balanse som er utfordringen i kunsten.

*) Et fenomen kalt transfereffekt i nyere pedagogisk forskning