I en artikkel påpekte Rudolf Steiner betydningen av å utvikle følelsesliv og vilje slik at disse kunne understøtte handlekraften i de unge, og han advarte mot å formidle kunnskap som ikke hadde en impulserende kraft for livet.

Begeistringen for denne skoleimpulsen spredte seg raskt, og Steinerskolene er i dag utbredt over det meste av verden. Det første norske skoleinitiativet oppstod allerede i 1926. I boka Hva skal vi med skole? har Anne-Mette Stabel beskrevet noen hovedlinjer i Steinerskolens norske historie. Boka bygger på hennes doktoravhandling fra 2014 hvor hun undersøkte utviklingen av Steinerskolens skoleplaner sett i forhold til utviklingen av den offentlige skolens planer. Den nye boka gir detaljert innblikk i viktige hendelser både i Steinerskolen og i endringene i det offentlige skolevesenet. Anne-Mette Stabel viser også hvordan steinerskolelærerne begrunner sin pedagogikk og hvordan denne tenkningen i liten grad har slått igjennom i det offentlige. Til tross for iherdige forsøk og etter hvert også en stor velvilje i de høyere politiske organer, har det vært vanskelig å skape interesse for den steinerpedagogiske tenkningen. Boka gir få bilder av skolens indre liv. En kan jo undres på hvordan det helt fram til 1970 var mulig å drive helt uten statstilskudd. Boka beskriver heller ikke hvordan den indre styringsstrukturen har endret seg fra 70-tallets allmøtekultur til de siste årenes mange forsøk på å utvikle nye former for samarbeidskultur og ledelse.

Anne-Mette Stabel inndeler historien i 4 hovedepoker. Den første kaller hun «et nytt pedagogisk alternativ». Fra 1926 til 1940 dreide det seg om små tiltak, som arbeidet i det stille. Perioden fra 1942 til 1970 kaller hun «et kritisk pedagogisk alternativ», en tid hvor personer som Jens Bjørneboe og Karl Brodersen markerte seg i kritikken av den offentlige skolen og utga flere bøker på PAX-forlag. 1971 til 1985 var en periode med stor vekst i Steinerskolen, noe som til dels hadde årsak i Jens Bjørneboes bok Jonas, men også i de mange radikale impulsene som blomstret på 70-tallet. 1986–2004 kalles «et kritisert pedagogisk alternativ». Etter en rask vekst kan det være mye å kritisere, og vi får innblikk i utvalgte debattinnlegg. Det fantes både begrunnet og ubegrunnet kritikk. Men det kommer ikke alltid fram om det var lokale forhold som ble kritisert, om kritikken hadde utgangspunkt i selve steinerpedagogikken eller om skolene hadde for lite av denne. Det var åpenbart at det forekom mange misforståelser, spesielt av antroposofien. Den siste perioden blir kalt «mellom tilpasning og egenart» og handler om hvordan Steinerskolen strever med både å utvikle sine grunnverdier og å finne sin identitet i forhold til dagens sterke press fra myndighetene.

Rudolf Steiners grunnleggende ideer og disses betydning for pedagogikken blir fremstilt noe uklart. Det forekommer også noen misvisende formuleringer, som at Steinerskolen holder tilbake utviklingen av barnas dømmekraft. Selv om det legges stor vekt på å utvikle dømmekraften på ungdomstrinnet og videregående, kan en si at skolen på barnetrinnet prøver å stimulere utviklingen av barnas moralske dømmekraft. Det er den rent teoretiske tenkningen en holder tilbake. I stedet vektlegges utviklingen av billedtenkning, innlevelse og fantasi. Steinerpedagogikk er et omfangsrikt arbeidsfelt, og tross noen svakheter gir denne boka viktig innsikt i arbeidet med denne pedagogikken i Norge.