Nr. 2013/1
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Portrett av BankOla

En glad gutt – Bank Ola

Astrid Bjerke

Historien om husmannsgutten som ble banksjef, men aldri glemte hvor han kom fra.

Ole Anderssen var født i 1871 som husmannssønn på Sælid gård i Vang i Hedmark. Han hadde syv søsken, men bare tre av dem vokste opp. De tre brødrene som levde opp, Andreas, Lars og Ole, var som hentet ut av Bjørnsons Bondefortellinger – En glad gutt, historien om den fattige, begavete ungdommen som ble hjulpet fram av godseieren. Brukseier Andreas Sæhlie var omgangsvenn med Bjørnstjerne Bjørnson.

„Det er litt spesielt å ha hatt en far som var en glad gutt på 1870 tallet,“ smiler Jan Anderssen, som er yngste sønn av Bank Ola. Uten noen formell økonomiutdannelse, bare med folkeskole og folkehøgskole, ledet Ole Anderssen Vangs Sparebank i Hamar gjennom to verdenskriger og en bankkrise.

Før han ble satt inn som banksjef i Vangs Sparebank i 1909, var han handelsbetjent i Rendalen, gårdsbestyrer på Nes, og kontorfullmektig hos høyesterettsadvokat Heiberg på Hamar.

„Han må ha vært opptatt av jus, for den røde lovboka lå alltid på stuebordet. Han var stadig inne og sjekket i den,“ forteller sønnen.

Vangs Sparebank ble grunnlagt på Sælid i 1853. I 1916 fikk han bygget den nye bankbygningen. Byggmester var Ole Anton Johansen. Det er en monumental bygård på tre etasjer pluss loft og kledd med råhugget granitt. Bygget kostet 240 000 kroner. I første etasje var banken, i annen etasje Statsarkivet, og i tredje etasje var banksjefens leilighet. Bygningen står på Jernbaneplassen i Hamar.

To til tre ganger hver dag var banksjefen oppe i leiligheten og spiste. Da var det dekket på i spisestua med hvit damaskduk, og hushjelpen serverte familien. Ungene var utstyrt med klokke og hadde bare å stille opp ved måltidene.

„Far fortalte alltid historier fra banken,“ erindrer Jan.

Det fulgte mye representasjon med sjefsstillingen, dermed var det nesten daglig gjester både til kaffe og middag. Milda, banksjefens andre kone, var en dyktig husmor. Alltid på pletten for folk i og utenfor banken. Det gikk gjetord om fru Anderssens wienerbrød. Stadig ringte hennes mann opp og sa at NN var i banken og kom opp på kaffe. Hver fjortende dag var det møte i direksjonen, og hushjelp Mathea og fru Anderssen sto for trakteringen.

„Det var en selvfølge at han tok representasjon på egen kappe,“ sier Jan, „Det manglet aldri på noe, og han var enormt sosial. Når han hver morgen spaserte, stor og tykk med spaserstokk til barberen, gikk han med hatten i hånda og hilste til høyre og venstre.“

Under bankkrakket i 1929 forteller historien at Vangs Sparebank var den eneste sparebanken mellom Oslo og Trondheim som ikke gikk konkurs. Det sies at da folk sto på døra og ville ha pengene sine, begynte Anderssen å gi ut av egne midler. Banksjefens pedagogiske evner og at folk så det var penger i banken, gjorde at de dro hjem.

„Hele Hedemarken kom på salg, og mange måtte gå fra gårdene sine. Det var forferdelig tøft for far. Særlig gikk det innpå ham at han måtte slå en slektning av hans velgjørerfamilie konkurs,“ forteller sønnen.

Ole Anderssen var opptatt av at banken var en selveiende institusjon, som ikke skulle utnytte noen. Han fungerte som rådgiver og veileder. Han var opptatt av å redde alle folks verdier, ikke bare de formuende. Folk kunne komme for å låne penger til husbygging, da kunne banksjefen si til dem: „Du må ikke bygge nå, vet du, jeg skal gi beskjed når det lønner seg.“ Jan har ikke tall på hvor mange ganger han har hørt rundt på Hedemarken: „Vi kan takke faren din for at vi sitter her i dag.“

Banken fungerte som lånekasse for ubemidlet ungdom. Nå avdøde professor Anders Hagen fortalte at han hadde tatt artium, men familien hadde ikke råd til å finansiere studier. Anders ble rådet til å reise ned i banken og søke lån. Gutten satte seg på sykkelen. På veien tenkte han: Dette går aldri, når jeg forteller banksjefen at jeg vil studere arkeologi, kommer han til å avvise meg. Men Anderssen svarte: „Nei det var jo interessant. Hvor mye trenger du da?“ Hagen visste at han trengte 5 000, men turte ikke å si mer enn 3 000. Da svarte banksjefen: „Nei du klarer det ikke for det, du må nok ha 5 000, men har du kausjonist?“ Nei det hadde ikke Hagen. Da sa banksjefen „Ja, jeg kjenner folket ditt. Gå ut i kassa til Michelsen, så hjelper han deg. Og du vil vel ha det som kassakreditt, for da slipper du å betale renter for mer enn du bruker.“ Anders Hagen finansierte utdannelsen sin for dette lånet.

Ole Anderssen satt i en rekke styrer i byen, var fattigforstander og overformynder. Var i styret for dampskipsselskapet, elektrisitetsverket og telefonselskapet osv. Han var politiker, i formannskapet, varaordfører og ordfører. Familien ble innprentet at de skulle stå til tjeneste. Ekteparet var sosialt engasjert, noe som bl.a. juletrefest for ubemidlede barn er eksempel på.

Banken hadde forstanderskap og direksjon, men i det daglige tok banksjefen store og små avgjørelser som påvirket samfunnet og folks liv. Ole Anderssen beriket ikke seg selv. Han var usnobbet og hadde stor rettferdighetssans. Han hadde selv sittet hardt i det og ønsket å gi folk så store muligheter som mulig. Krigen slet hardt på banksjefen, han ble tynnere og tynnere. Dagen før han skulle gå av med pensjon i 1946, døde han etter trettisju år som sjef.