Nr. 2017/1
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Mennesker danser på festival på 1960-tallet
Verdibaserte banker

Hvordan oppstod de etiske bankene?

Arne Øgaard / Artikkelforfatteren slår ut håret i festivaldans på 70-tallet. Foto: privat

Etiske banker finnes i dag over store deler av verden. De har oppstått ut fra ulike impulser, men her i Nord-Europa oppstod de største bankene i møtet mellom en ide fra 1919 og 70-tallets visjoner om et mer menneskelig samfunn.

Det begynte allerede i 1964. Tyskland hadde reist seg effektivt etter 2. verdenskrig, og mange hadde begynt å tjene penger. Men ikke alle hadde like stor sympati for den daværende tyske staten, og flere av disse menneskene oppsøkte jurist og skatterådgiver Wilhelm Ernst Barkhoff. Han fortalte at hvis de ikke ønsket å betale skatt, så hadde han en veldig god løsning. De kunne gi bort pengene. Fra inntekten kunne en trekke fra et skattefritt beløp hvis pengene ble gitt til allmennyttige formål. For å slippe formueskatt kunne en gi bort så mye en bare lystet. Mange ble begeistret for denne ideen, og for å videreformidle gavepengene hadde Barkhoff opprettet Gemeinnützige Treuhandstelle. 6 år senere utvidet de virksomheten med et garantiinstitutt, og i 1976 var banken GLS Gemeinschaftbank en realitet. Denne banken ble inspirasjon og støtte for opprettelsen av en rekke andre banker, som blant annet Cultura Lånesamvirke, som senere ble til Cultura Bank i Norge, Andelskassen Merkur i Danmark, Medlemsbanken Ekobanken i Sverige og Triodos, som startet i Nederland, men som i dag har avdelinger i en rekke europeiske land.

Wilhelm Ernst Barkhoff.
Foto: GLS-bank

Opprørstider

Jeg tror ikke dette kunne startet på 80-tallet. Fra midten av 60 tallet til langt utpå 70-tallet opplevde mange et stort behov for samfunnsfornyelse. For noen ble det et blaff, for andre tentes en ild, som de fremdeles bærer med seg. Etter krigen hadde det vært viktig å bygge opp landet og få samfunnet i gang. Men utover på 60-tallet opplevde mange at denne satsingen hadde blitt for ensidig og at noe hadde gått galt. Rachel Carsons bok Den tause våren beskrev virkningen av forurensing. Mange fikk øynene opp for urettferdighetene i verden. Spesielt USAs bombing av lille Vietnam vakte vrede når det ble vist bilder av forgiftet jungel og barn med brennende napalm. USAs og Sør-Afrikas diskriminering av mennesker med mørk hudfarge vakte også reaksjoner, og kvinnekampen i Vesten fikk et nytt oppsving. På skoler og universiteter kom det reaksjoner mot autoritære strukturer, og i det økonomiske livet oppdaget mange hvordan de multinasjonale selskapene tilranet seg stadig mere makt og skaffet seg fortjeneste med de mest tvilsomme metoder. Dette bare for å nevne noe av det som tente opprørstrangen.

Et sentralt element i skepsisen til det bestående var knyttet til det økonomiske systemet. Mange opplevde at pengene ikke lenger bare var et nyttig redskap i byttehandelen, men at begjæret etter penger holdt på å fortrenge helt vesentlige verdier. I Norge slo dette ut i en stor begeistring for marxismen. Mange mente at Karl Marx ga innsikt i hvorfor mye hadde gått galt. Av disse ble noen marxist-leninister, de forlot universitetene og tok arbeid i fabrikkene for å bistå arbeiderne med den revolusjonen som måtte komme. Andre ønsket i stedet å satse på reformer og statsmakt og engasjerte seg i det som etter hvert ble partiet SV. Felles for disse var meningen om at det kapitalistiske systemet var årsaken til alle problemer. De var dyktige til å kritisere, men skisserte få alternative utviklingsveier. Selv om mange så berettigelsen i denne kapitalismekritikken var det ikke alle som trodde hverken på revolusjon eller på at staten kunne ordne det hele.

Ny livsstil

Erik Dammanns bok Fremtiden i våre hender, som kom på begynnelsen av 1970-tallet, inspirerte til opprettelsen av organisasjonen Framtiden i våre hender hvor både gamle og unge samlet seg om en ‘ny livsstil’ der en tilstrebet å løsrive seg fra pengenes makt ved å søke verdier i naturen, en bærekraftig livsform og solidarisk arbeid. Denne organisasjonen har gått gjennom flere ulike faser og er i dag blitt en aktiv pådriver i å belyse økonomisk urettferdighet.

Ute i verden var opprøret både voldsommere og mer fargerikt enn her hjemme. Under en Vietnamdemonstrasjon den 21. oktober 1967 holdt Ed Saunders en meget kraftfull tale hvor han blant annet skrek ut: «Penger var det som skapte Pentagon, smelt dem! Penger var det som skapte Pentagon, smelt dem ned med kjærlighet!» Andre ropte: «Brenn pengene, brenn pengene, brenn dem!» (Fra Nattens armeer av Norman Mailer.) Om det ikke gikk fullt så kraftfullt for seg var det også mange norske miljøer som uttrykte en skepsis i forhold til penger. Dette resulterte i flere store rockekonserter som var gratis. Jeg deltok i flere i både Oslo og København. Penger og kultur skulle ikke blandes.

Tregrening

I lengden var det selvsagt ikke mulig å holde en slik avstand til pengene. Kunsten måtte være å omgås penger på en slik måte at en ikke ble grepet av begjæret etter stadig mere. I en søken etter en fornuftig omgang med økonomi fant noen fram til Rudolf Steiners tregreningsarbeid som en inspirasjonskilde. Det viste seg at det helt fra 1919 hadde sittet mennesker i små grupper og utarbeidet tanker for hvordan en skulle skape et mer menneskevennlig samfunn. Et samfunn hvor frihet skulle gjelde overalt hvor det fantes nytenkning og arbeid med omsorg for andre mennesker, mens likhet skulle gjelde i rettslivet. Lovene skulle være like for alle, alle skulle ha rett til de materielle godene som trengs for å leve et verdig menneskeliv, og alle skulle ha lik mulighet til å delta i valg av demokratiske organer. En skulle altså ikke gi frihet til næringslivet, men her skulle brorskapet gjelde, slik at varer og arbeidsoppgaver ble fordelt på en broderlig måte. I en slik økonomi skulle ikke bankens rolle være å gi størst mulig avkastning til aksjonærene, men å bidra til at penger kunne lånes ut til virksomheter som kunne bidra til en positiv samfunnsutvikling. De som satte pengene i banken skulle selvsagt få vite hva pengene deres ble lånt ut til.

Et sentralt element i skepsisen til det bestående var knyttet til det økonomiske systemet. Mange opplevde at pengene ikke lenger bare var et nyttig redskap i byttehandelen, men at begjæret etter penger holdt på å fortrenge helt vesentlige verdier.

Wilhelm Ernst Barkhoff hadde lenge vært begeistret for Rudolf Steiners ideer for samfunnsfornyelse, og han knyttet til seg en rekke dyktige medarbeidere ved oppstarten av GLS-bank. Felles for disse menneskene var at de var innforstått med at en kunne hente inspirasjon og innsikt fra Rudolf Steiners skrifter. De var det som kalles antroposofer, og de hadde et internasjonalt nettverk av folk som arbeidet med de samme ideene. Gjennom disse nettverkene spredte bankimpulsen seg til kvalifiserte mennesker i andre europeiske land. Men uten oppslutning fra alle dem som var blitt inspirert av 70-tallets fornyelsesimpulser ville disse bankene aldri blitt en realitet.

I neste nummer av Pengevirke vil norske bankpionerer fortelle mer om hvordan denne bankbevegelsen fant fotfeste i Norge og om prosessen som førte fram til opprettelsen av Cultura Bank.