I forrige nummer av Pengevirke beskrev jeg hvordan det oppstod en rekke nye banker inspirert av Gemeinschaftsbank i Tyskland. Dette skjedde i møtet mellom Rudolf Steiners ideer om samfunnsfornyelse og en tidsånd som lengtet etter en fornyelse i retning av en mer rettferdig og bærekraftig økonomi.

Den 24. september 1982 møttes 23 mennesker i Oslo med tanke på å få til en lignende virksomhet i Norge. Det var blant annet lederen i antroposofisk selskap Sam Ledsaak, formann i Rudolf Steinerstiftelsen Sophus Clausen, professor i økonomi Leif Holbæk-Hanssen, Svein Berglund, Ib Kondrup, Erik Siem og en rekke andre. Det ble avholdt studiemøter og seminarer. Spesielt inspirerende var et antroposofisk pinsestevne hvor den tyske banksjefen Wilhelm Ernst Barkhoff gikk fram og la en gulldollar på gulvet. Det skulle være den første startkapitalen og et signal om at det var på tide å komme over fra snakk til handling.

Et hovedspørsmål var hvordan det kunne være mulig å starte opp en finans­virksomhet når egenkapitalen var for liten i forhold til Finansloven.

En aktiv professor fra Bergen

Fra venstre: Gerd Berge, banksjef Svein Berglund og Turid Aas.

Leif Holbæk-Hanssen var meget kreativ på denne tiden. Han hadde satt i gang jordlottlag hvor byfolk skjøt inn penger slik at jord kunne stilles til disposisjon for unge bønder som ville dyrke biologisk-dynamisk. Han fikk også i gang Fondet for frie initiativ. Et fond som samlet inn gavepenger og lånte dem ut uten sikkerhet, men med forhåpning om at pengene ville bli betalt tilbake slik at de sammen med nye gavepenger kunne hjelpe i gang stadig nye prosjekter. Begeistringens rullende fond ble det kalt. Han kjente også godt til samvirketanken og mente at det ut fra denne måtte være mulig å drive en begrenset finansvirksomhet uten den helt store egenkapital.

Han utformet et notat om saken og sendte det til en av sine tidligere elever, som arbeidet i Finansdepartementet. Denne var ikke helt overbevist og sendte ikke ut noen offisiell godkjenning, men han var ikke helt imot heller og svarte at han trodde det kunne gå. En forberedende intern ‘bankvirksomhet’ hadde allerede pågått i liten målestokk i et samarbeid som kaltes Antroposofisk forvaltningssamvirke. I 1986 ble dette videreutviklet til Cultura lånesamvirke med spareinnskudd og utlån blant medlemmer. Etter 1 ½ år sendte de et brev til Kredittilsynet og gjorde oppmerksom på hva de holdt på med. Snart kom det brev tilbake om at det å drive samvirke med penger var strengt ulovlig. Samvirkeloven gjaldt kun varer. Men etter noen møter fikk lånesamvirket likevel lov til å fortsette på en dispensasjon, undertegnet Svein Gjedrem. Etter noen år ønsket Lånesamvirket å utvikle seg videre til en bank. I mellomtiden var det varslet nye EU-direktiver med store krav til egenkapital – ca. 40 mill. kr – for nye banker. Det var helt uoverkommelig for Cultura. Gjennom forskjellige kanaler medvirket imidlertid styret i lånesamvirket til at en dispensasjonsadgang ned til ca. 8–10 mill. kroner ble tatt inn i den norske utgaven av EU-direktivet.

Kamp mot fordommer

Å starte opp en bank ut fra et nytt og alternativt idegrunnlag gikk likevel ikke av seg selv, styret i lånesamvirket måtte føre en intens kamp mot fordommer i de besluttende organer. Myndighetenes viktigste motargument var at banken ikke satset på maksimal avkastning verken i sin egen drift eller hos låntakerne. Dette ble ansett som svært risikabelt, og dessuten ble det påpekt at det var svært usikkert å låne ut penger til økologisk jordbruk og andre miljøprosjekter. Daglig leder Svein Berglund og spesielt styremedlemmene Erik Siem, Alf Bugjerde og Henriette Fløtra, nedla et svært omfattende arbeid med å besvare avslag og med å sende nye søknader. Advokat Cato Schiøtz kom også inn i arbeidet, og fra 1993 til 1995 ble det nesten hver måned sendt oppfølgende brev fra Cultura til Kredittilsynet, Norges Bank og Finansdepartementet.

I de offentlige kontorene var det ingen som forstod at seriøse mennesker kunne drive med penger uten å være opptatt av å tjene mest mulig. Men til slutt var det en som forstod det, en relativt ung kvinnelig medarbeider i Norges Bank sa endelig: «Jeg forstår hva dere vil.» I sin saks­innstilling ga hun Culturas søknad en språkdrakt som passet med de begreper som myndighetene la vekt på, og med betydelig innsats fikk hun saken igjennom i Norges Banks styre. Under sterk tvil gikk søknaden så gjennom i Kredittilsynet før den ble liggende 1 ½ år i en skuff i Finansdepartementet. Det var så godt som umulig å få byråkratene i tale, men omsider kom det i stand et møte, og i august 1996 undertegnet daværende finansminister Sigbjørn Johnsen godkjenningen. Det ble reist en grunnkapital på 10 millioner kroner, et betydelig beløp i et lite miljø som banken henvendte seg til, og banken kom i gang 1. januar 1997. Siden har den vokst jevnt, har utvidet grunnkapitalen og tilbyr stadig nye tjenester.

Noen måtte gjøre det

Bankens første banksjef, Svein Berglund på sitt kontor.

Mange ville at det skulle oppstå en slik bank i Norge, men ettersom planene ble klare var det et åpent spørsmål om hvem som skulle gjennomføre dem i praksis. Svein Berglund, som helt fra starten hadde vært en av drivkreftene i initiativgruppen, kom etter hvert til den erkjennelse at det trolig ikke kunne være noen annen enn ham selv. Dette var ikke noe lett valg. Han hadde en god stilling i næringslivet og seks barn å forsørge. Etter en alvorlig samtale med sin kone ble de enige om å satse, selv om de kunne risikere å miste huset. Tidligere hadde han hatt et lønnet arbeid om dagen og et aktivt frivillig arbeid med antroposofi og sosiale initiativ på fritiden. Nå ble det mulig å forene hovedinteressene med det daglige arbeidet, men ingen kunne jo ane hvordan dette ville gå.

I en samtale i 2008 drøftet vi spørsmålet om Cultura er en antroposofisk bank. Svein Berglund understreket at en institusjon ikke kan være antroposofisk, det er bare mennesker som kan velge å være det. Men banken kan ha som målsetting å være samfunnsnyttig ut fra et verdigrunnlag. Han oppsummerte det slik: «Arbeidet med penger er bare det ytre, materielle verktøy som er nødvendig. Det er arbeidsfellesskapet med mennesker, i banken og med bankens kunder som gir håp og mening. Banken kan være fødselshjelper for nye prosjekter og formidler av etisk-moralske holdninger i omgang med penger. I et slikt arbeid kan en oppleve arbeidsglede og takknemlighet for å ta del i en samfunnsbyggende virksomhet.»

Se video der Svein Berglund forteller om hvordan banken ble til:

Culturas tidslinje

• 1986 – Grunnleggelse av Cultura Lånesamvirke (CL)
• 1989 – Steinerskolenes Låne- og Garantiforbund går inn i CL
• 1990 – Norgesfondet (FIVH) går inn i CL
• 1991 – Fondet for Frie Initiativ (FFI-fondet) går inn i CL
• 1996 – Konsesjon til Cultura Sparebank
• 1997 – Cultura Sparebanks første driftsår
• 1998 – FFI-fondet skifter navn til Cultura garantifond og etableres som egen stiftelse
• 2002 – Stiftelsen Cultura gavefond etableres, Tilbyr betalingskort
• 2005 – Cultura Bank overtar administrasjon av låneporteføljen til Microinvest
• 2004 – Oppstart av Culturas nettbank
• 2006 – Inngår samarbeidsavtale med det Europeiske Investeringsfondet (EIF)
• 2009 – Tilbyr SMS-bank for saldo og overføring på mobiltelefon
• 2010 – Banken mottar Nordisk Råds Natur- og Miljøpris sammen med Ekobanken i Sverige og Merkur i Danmark.
• 2011 – Banken ble nominert til Årets Sosiale Entreprenør av Ferd sosiale Entreprenører
• 2017 – Topplassering i Etisk Bankguide