Rundt i bygdene står det mange tomme hus. Noe brukes i feriene, andre står og forfaller. Det er mye trist å se. Der andre så forfall, så Line Ramstad nye muligheter. I mange somre speidet hun etter floghavre i åkrene til såkorndyrkerne i Akershus. Interessen for de gamle husene i kulturlandskapet var imidlertid langt større enn for kornet.

Ny fødsel for Hagenga gård

Gjennom somrene i åkeren hadde hun sett seg ut flere forlatte hus i området hun vokste opp, men selv om et hus er aldri så forfallent, kan det være vanskelig å få kjøpt. Det sitter hardt i å gi slipp på eiendom som har tilhørt slekta i lang tid, men etter tre år med tillitsbygging og forsiktig forhandling fikk Line og mannen Nick endelig kjøpe gården Hagenga.

Stedet ligger usjenert, vakkert og fredelig til på en høyde der elva Uåa gjør en sving. Uåa kommer fra norrønt og betyr fiskerik.

Jorda var forpaktet av naboen og drevet godt. Tidligere eier hadde også holdt skogen i hevd, men bolighuset hadde forfalt og vært utsatt for hærverk. Da Nick og Line overtok i 2020, krydde det av glasskår, mus og vepsebol, og standarden var langt under det som er vanlig å kalle oppussingsobjekt. I tillegg sto det et skjevt stabbur på tomta. Elektrisitet var ikke innlagt, heller ikke vann eller kloakk. For Line og Nick var dette allikevel et godt utgangspunkt for videre liv.

14 år i jungelen

Line vokste opp som odelsjente på en nybrottsgård i Nes på Romerike. Hun studerte antropologi, geografi og miljøfag ved NTNU før hun dro videre til Ås og utdannet seg til landskapsarkitekt. Etter fem år på arkitektkontoret Agraff i Trondheim dro hun til grensa mellom Thailand og Burma, som deltaker på et midlertidig arkitektprosjekt. Der ble hun raskt godt integrert, og sammen med fire lokale dagsarbeidere startet hun i 2009 organisasjonen Gyaw Gyaw.

Med lokale materialer og byggeteknikker som utgangspunkt bygger de bærekraftig arkitektur for, og i samarbeid med, eksisterende skoler og andre som løfter utdanning i de små utilgjengelige Karenlandsbyene i fjellområdet på grensa.

I 2012 samarbeidet de med en lokal organisasjon, som jobber småskala med vanntilgang og strøm for de samme landsbyene. Her var amerikaneren Nicholas Charles Powers (Nick) involvert. Han har en master i internasjonal utvikling. I tillegg til erfaringene fra grensa har han jobbet som snekker, med gårdsdrift og skogbruk.
Line og Nick giftet seg i 2016, og i 2017 flyttet de til Norge. Line jobber fortsatt med Gyaw Gyaw, nå med base i Norge, og sammen bygger de opp eiendommen ved Uåa.

Bygninger og tekniske løsninger

En strålende sommerdag blir jeg tatt imot av Nick. Mens Line steller i stand lunsj, viser han meg rundt. Både i huset og låven har de lagt betonggulv med vannbåren varme. Varmen får de fra en varmepumpe, som henter varme fra jorddypet. De har også boret etter drikkevann og fått hjelp fra NIBIO til å utvikle et naturlig infiltrasjonsanlegg for kloakken.

Alt av teknisk er samlet i et eget rom i låven. Rammen for låven er satt opp av tidligere eier med materialer han hentet fra egen skog. Den er nå avrettet og isolert med Hunton trefiber, og det gamle ytterpanelet er snudd og brukt på nytt. Panelet på innerveggene er fra et gammelt hus på Eidsvoll, og OSB platene er fra dansegulvet på SALT i Oslo. Nick har blitt ekspert på finn.no, og gjenbruk eller lokalt er et prinsipp som går igjen i det meste på gården.

I det største rommet har han innredet et snekkerverksted hvor han lager og reparerer møbler. I låven er det også et vaskerom og en bod, som har vært parets bolig gjennom vinteren. Vaskerommet har vært både kjøkken og bad, og med et godt system av kasser langs hyllekledde vegger har de 30 m2 fungert som både hjem og hjemmekontor.

Bolighuset er en Akershusisk stue der den øverste delen av laftekassa er fra slutten av 1700-tallet, mens den nederste er ca. 100 år yngre. Huset ble også bygget om og fikk nye takstoler på 50-tallet. Da Nick og Line overtok, var taket i dårlig forfatning, og grunnmuren var sammenrast. Ved hjelp av kranbil fikk de flyttet skjelettet over på en ny grunnmur.

Veggene ble renset, avrettet og blåseisolert med Hunton trefiber, de fikk gammel takstein fra et hus på Jevnaker, og nytt panel fra et lokalt sagbruk ligger klart. Det hele så riktig fint ut da jeg ankom.
Mens Line viste meg bilder fra byggeprosessen og en liten video fra Gyaw Gyaw holdt Nick på med å feste kontakten til komfyren, som nettopp hadde ankommet. Kjøkkenet skal de lage i løpet av vinteren, men med vann, strøm og avløp på plass flytter de nå ut av låven og inn i huset.

Motstand og hjelp

Et godt forhold til naboene er en viktig del av dette prosjektet, og Nick og Line får ikke rost dem nok. «De bidrar gjerne, men vi tar det ikke for gitt og tilpasser oss alltid slik at det passer best for dem», sier Line. «Ellers gjør vi det aller meste selv. Det tar litt lenger tid, men hvis en ikke har penger, må en ha tid, og vi trives også veldig godt med dette».
Det lokale landbrukskontoret har derimot vært lite behjelpelige. Deres visjon er at det skal bli færre og større gårder. Lite hjelp har det også vært fra Hafslund, som styrer over strømmen.

I min barndom på 50-tallet hadde myndighetene en visjon om at det skulle bli elektrisk strøm i alle hus. Jeg bodde en gang på øya Rott ganske langt fra fastlandet, og selv der hadde folk fått strøm, og da kablene ble kuttet av en taretråler, ble skaden reparert. I dag har både strømproduksjon og fordeling blitt forretning. Hafslund forlangte nær en million for å levere strøm til Hagenga, men ved hjelp av naboene fant de en løsning til «bare» 400 000, men da står de selv ansvarlig for eventuelle skader.

Vi avsluttet besøket med et lite måltid på en av de to utespiseplassene og gikk en tur gjennom beite ned mot Uåa. Øverst blomstret hvitkløveren og lenger nede var det natureng.

Dette prosjektet hadde neppe latt seg gjøre uten et lån fra Cultura Bank. I utgangspunktet var det lite sikkerhet for banken å ta pant i. Men Cultura skiller seg ut ved å vurdere de enkelte kundene og deres ideer. Det er mange som ikke får lån, men gode råd om hvordan de kan styrke egenkapital og økonomien i prosjektene sine.

I dette tilfellet hadde Nick og Line både relevant utdannelse, praktisk erfaring, realistiske planer og stålkontroll på egen økonomi, og Cultura ga dem derfor sjansen. Det er de evig takknemlige for.