Innledning

Sætreng var, sammen med Arne Næss, viktig i utviklingen av dyp-økologi. Etter hvert utviklet han en egen økofilosofi, der han la vekt på et helhetssyn der økosystemer og naturen som helhet har kvaliteter og verdier som ikke kan reduseres til summen av enkeltdeler. Dette synet fører til en etikk der naturen ikke vurderes ut fra nytten for mennesker, men anerkjennes som verdifull i seg selv.

Sætreng var ikke bare ideolog; han var også aktiv i praktisk miljøvernarbeid. Han tok initiativ til å starte en økofilosofigruppe, der kunnskap fra blant annet zoologer og økologer ble brukt. Kombinasjonen av filosofisk argumentasjon og praktisk miljøkamp ga hans teorier større gjennomslagskraft. Han viste hvordan dyp-økologi kunne omsettes til politisk engasjement og konkret lokal praksis gjennom bruk av ikkevoldsprinsipper, inspirert av blant andre Mahatma Gandhi.

Økonomi i et dyp-økologisk perspektiv

Et sentralt poeng i Sætrengs filosofi er forskjellen mellom «kompleksitet» og «komplikasjon». Naturen er kompleks, et uendelig sammensatt selvregulerende organisk samspill, i stadig forandring på vei mot noe nytt. Maskiner, derimot, er kompliserte, de kan startes, stoppes og styres, og vil forbli det samme. Behandler vi den komplekse naturen som en maskin vil det alltid oppstå kriser. Vi kan forsøke å mestre naturen, men vi lykkes best når vi tar hensyn til dens mangfold og foranderlighet.

Sætreng var ikke bare ideolog; han var også aktiv i praktisk miljøvernarbeid. Han tok initiativ til å starte en økofilosofigruppe, der kunnskap fra blant annet zoologer og økologer ble brukt.

Sætreng kritiserte den moderne veks­tøkonomien, ideen om at samfunnet alltid må ha mer produksjon og forbruk. Han mente dette systemet fungerte som en «selvforsterkende maskin» som drev fram stadig økt vekst, uten hensyn til naturens grenser eller menneskelige behov. På denne måten blir vi låst fast i en praksis og en tenkning som «hindrer de skapende, samhandlende, improviserende krefter som kan få oss opp av hjulsporene» (Sætreng 2014, s. 13). Kjennetegn ved det han kalte industrivekstsamfunnet;

• Uavbrutt vekst
• Individuell konkurranse på alle nivåer
• Anvendt vitenskap er konkurranseredskap
• Standardisering og kvantifisering

Som motvekt til den moderne økonomien preget av en kombinasjon av teknologi, kapital og byråkrati som vokser uten menneskelig kontroll, foreslo han «små, oversiktlige systemer» som folk selv kunne forstå, vedlikeholde og styre. Målet var å stimulere lokal selvforsyning, desentralisering og økonomiske systemer som er tilpasset økologiske og sosiale forutsetninger. Han kalte dette «livsnødvendighetssamfunnet».

Sætreng hentet inspirasjon fra E.F. Schumachers idé om «buddhistisk økonomi» og fra sine egne erfaringer i Himalaya. Der opplevde han samfunn med lav materiell rikdom, men høy grad av fellesskap, mening og økologisk balanse. Han mente ekte rikdom handler om tilfredshet, måtehold og meningsfullt arbeid, ikke om stadig økt forbruk.

I praksis støttet han økonomiske aktiviteter som bidrar til å utvikle levende lokalsamfunn preget av mangfold. Dette inkluderte samarbeidende nettverk av småskalajordbruk, håndverk, lokale energiløsninger og utveksling basert på gjensidighet heller enn anonyme markeder. Nettverkene fungerer raskt, oppfinnsomt og ofte «papirløst». For å lykkes var det nødvendig å endre politiske strukturer slik at lokalsamfunn fikk beskyttelse mot presset fra global kapitalisme og masseproduksjon.

Et nytt økonomisk kompass

Sætreng arbeidet alltid på tvers av fag. I hans tekster smeltet etisk refleksjon, politisk kritikk og estetiske naturopplevelser sammen. Han var særlig opptatt av at alt liv henger sammen i gjensidige relasjoner. Han mente for eksempel at det «ikke er noen klar grense mellom mennesket og det miljøet det er deltaker i» (Sætreng 2004, s.2550).

Buddhistisk filosofi ga Sætreng et språk for å beskrive både problemene han så, og løsningene han foreslo. Mens vekstøkonomien søker å maksimere forbruk, legger buddhistisk økonomi vekt på å redusere lidelse, både for mennesker og for naturen. Sætreng oversatte dette til et krav om at økonomien må vurderes etter hvordan den bevarer livsgrunnlaget og fremmer livskvalitet, ikke etter hvor mye BNP vokser.

Han sto derfor for et radikalt annerledes økonomisk kompass:

• likevekt i stedet for ubegrenset ekspansjon
• mening i stedet for materiell akkumulasjon
• fellesskap i stedet for isolasjon

Det handlet ikke om tekniske reformer innenfor dagens system, men om en grunnleggende omlegging av samfunnets mål, verdier og praksiser, i tråd med både dypøkologiens og buddhismens vekt på helhet, måtehold og respekt for alt liv.

Frihet som prosess

Sætreng mente at frihet ikke er noe fast eller ferdig, men en prosess. Frihet betyr å gå flere veier samtidig, å leve flere liv parallelt, og å bruke det mangfoldet av muligheter og evner som finnes i oss og mellom oss. Disse veiene leder ofte bort fra situasjoner vi kan kontrollere, og nettopp der, i det ukjente og uforutsigbare, ligger læringen om både verden og oss selv.

Tenk på en kvartett der hornet skal improvisere en solo. I sekundene før solisten setter i gang, aner han hva han vil uttrykke – men i det øyeblikket musikken starter, er han helt avhengig av de tre andre: bass, piano og trommer. Hvis én av dem mister rytmen eller faller ut, kan hele soloen kollapse. Men når kompet spiller med fullt nærvær og støtte, blir det rom for at solisten kan «stupe ut i elva» – ta sjansen, risikere å mislykkes, og kanskje skape noe unikt der og da. Friheten blir virkelig først når den innebærer risiko.

Sigmund Kvaløy Sætreng viser at økofilosofi ikke bare er en akademisk øvelse, men en livsholdning som griper inn i både samfunn, kultur og hverdagsliv.

Seterengs poeng er at denne improvisatoriske friheten ikke bare gjelder musikk. Den gjelder hele livet. Som eksempler viser han til at når boksåpneren er borte, må vi finne andre løsninger på middagen, eller når vi skal feste en spiker uten å ha hammeren tilgjengelig. Livet tvinger oss til improvisasjon, enten vi vil eller ikke.

Kanskje er det nettopp her meningen finnes: i å møte usikkerhet og hindringer med kreativitet, å vinne små seire med ære – og å skape «musikk» av det vi blir kastet inn i.

Avslutning

Sigmund Kvaløy Sætreng viser at økofilosofi ikke bare er en akademisk øvelse, men en livsholdning som griper inn i både samfunn, kultur og hverdagsliv. Han utfordret vekstøkonomiens logikk og pekte på nødvendigheten av å se natur og mennesker som deler av et større, levende hele. Samtidig viste han hvordan frihet kan forstås som en prosess, som evnen til å improvisere, til å delta fullt og helt i det uforutsigbare samspillet som både natur og samfunn utgjør.

Gjennom bilder hentet fra musikk, natur og hverdagsliv gjorde han komplekse spørsmål tilgjengelige og gripbare. Han insisterte på at løsningen på våre økologiske kriser ikke kan reduseres til tekniske eller økonomiske reformer, men krever en dypere verdimessig og kulturell omstilling, der måtehold, fellesskap og respekt for livets kompleksitet står i sentrum.

I en tid hvor både klimakrise og naturtap stadig presser seg på, står Sætrengs filosofi frem som både advarsel og inspirasjon. Han minner oss om at samfunnets frihet og livskraft vokser fram ikke gjennom kontroll og akkumulering, men gjennom improvisasjon, mangfold og helhetlig samspill.

På mange måter var Sætrengs filosofi forut for sin tid. Hans ideer om lokal handling, desentralisering og respekt for naturens grenser ligner det vi i dag kaller økologisk økonomi, sirkulær økonomi og post-vekst-tenkning.