Fremtiden er usikker. De fleste politikere frykter Putins aggresjon, og de følger lydig Trumps påbud, slik at militæret nå rustes opp for mangfoldige milliarder. Men krigsfrykten trekker oppmerksomhet og penger bort fra den globale oppvarmingens åpenbare trussel. I Norge øker vindkastene i styrke, og det rapporteres oftere om flom, ras og tørke. Globalt sett er det verre. Ikke minst de mange skogbrannene ødelegger verdifull natur, truer mennesker og dyr og sender store mengder karbondioksid opp i atmosfæren.

Opprustningen skjer ut fra en tanke om at maktbalanse kan skape fred, men mange av våre medmennesker lever allerede i et krigshelvete. De får det ikke bedre av at vi får flere våpen. Noen av dem prøver å flykte til vår rike verden, men vi er ikke inkluderende nok, og vi får fremmedfrykt og økende rasisme.

På alle nivåer trenger vi derfor en beredskap for hvordan vi skal kunne leve i fred med hverandre. Men dette krever en dypere forståelse av hva det er å være et menneske i samliv med andre mennesker. Dette erkjennelsesarbeidet er grunnlaget for alt fredsarbeid, men blir i liten grad ivaretatt i vårt samfunn.

Det kan selvsagt ha verdi å ha et beredskapsskap med hermetikk, tørrvarer, vanndunk og annet som står på myndighetenes liste. Vi må også tenke mer langsiktig og drøfte de eksistensielle spørsmålene. Men vi kan ikke bare snakke. Vi må også ta vare på det norske jordbruket, og spesielt må vi støtte det økologiske og regenerative jordbruket, som bidrar til å bygge opp humuslaget slik at jorda blir mer tørkesterk og livskraftig.

Anders Nordstad har påvist hvor dårlig det står til med Norges selvforsyning av mat. (Se bokomtale side 32.) Et virkemiddel i denne sammenhengen er å ta i bruk mer av de mange jordene som ligger brakk rundt om i landet. Mye av denne jorda ble dyrket med nydyrkingstilskudd for noen årtider siden, men nå gror det bare ugras der, og skogen sniker seg innpå.

Ungdom i arbeid

Mye mat kan produseres i landets kjøkkenhager

Noen politikere har stilt spørsmål om samfunnstjeneste for de som ikke vil eller får komme inn i militæret. 70 % av norske ungdommer er positive til å gjøre en innsats i helsevesenet, men kanskje er det like viktig at de kan gjøre en innsats i det miljø- og dyrevennlige jordbruket.

I min ungdom måtte alle unge menn med akseptabel helse gjøre en innsats for landet. Mange gikk inn i militæret, men vi var også en stor gruppe sivilarbeidere. Selv jobbet jeg 16 måneder fordelt på leirskole i fjellet og i rusomsorgen. Dette ble viktig både for min utvikling som menneske og for min forståelse av samfunnet.

En mulig form for samfunnstjeneste er at det organiseres dyrking av jord som ligger brakk. Dette vil gi viktig livserfaring, virkelighetskontakt og mye lærdom de unge kan ta med seg videre i livet. Rovdyrproblematikken er ingen enkel sak, men slik det ligger an i dag så begrenser rovdyrene bruken av utmarksbeite og bidrar dermed også til gjengroing. Kanskje kunne ungdom som gjetere bidra til å løse dette?

Om vinteren kunne de unge hjelpe til med plukkhogst i skogen, og det er også en mulighet at de får opplæring i ikkevoldelig forsvar. Det snakkes i dag lite om hvordan vi som en stor gruppe kan stå sammen mot en eventuell erobrer med fredelige midler.

I en kriseforberedende opplæring vil det være viktig å ha eksistensielle samtaler om hvordan vi kan fri oss fra presset om et høyt personlig forbruk og i stedet ha glede av å dele med alle som trenger. Dypest sett vil dette innebære å gå fra et materielt livssyn til et nestekjærlig.

Kjøkkenhagen som ressurs

På 1980-tallet kuttet folk ned frukttrær og bærbusker og anla platting over kjøkkenhage og plen. På et stort hagesenter i Bærum sank plantesalget, mens omsettingen av utemøbler steg betraktelig. I de siste årene har dette begynt å snu, mange vil gjerne dyrke sin egen mat. For noen av oss er selve sommerlivet å kunne holde på i kjøkkenhagen. Vi dreper brunsnegler, prøver ulike tiltak mot rådyr, tynner og luker.

Men først og fremst gleder vi oss over alt som vokser, over å kunne spise de første reddikene, salaten og alt det andre som dukker opp etter hvert. Vi kan selvsagt også gjøre mye annet, men hagen krever jevnlig oppfølging. For noen ville det vært fint om flere familier eller enkeltmennesker deltok i hagearbeidet. Da kunne de bytte på å delta i andre ferieaktiviteter. Dessuten ville flere få hageerfaring. Det skal ikke så mage kvadratmeter til for at det kan bety noe i beredskapssammenheng.

Strømløs

Både krig og ulike former for ekstremvær kan slå ut strømforsyningen. Det innebærer at svært mye aktivitet blir lammet. I Finland har de opprettet butikker som skal fungere i en slik situasjon. I Norge bør vi kunne lære av finnene slik at vi også her kan få tilgang på nødvendige matvarer hvis strømmen skulle bli borte. Mange kjemper for et kontantløst samfunn, men kanskje vil det være helt nødvendig å ha penger gjemt i madrassen eller et bedre egnet sted.

I et strømløst samfunn vil man ikke lenger kunne spørre KI om hva man skal gjøre, og da vil det viktigste være at man har virkelighetserfaring og fantasi. Dette bør bli et hovedmål i skolen.