Nr. 2019/4
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Bred elv i sommerlandskap

Er det mulig å endre vårt økonomiske system?

Stig Braathen / Stig Braathen

Spørsmålet om hvorfor systemdebatten blir viet så liten plass innen politikk og samfunnsdebatt ser ut til å oppta stadig flere av oss.

Mange og lange samtaler med et bredt utvalg av mennesker ga meg en bekreftelse på at fremtidens utfordringer ikke kan løses uten et paradigmeskifte. Business as usual is no longer an option. En systemendring er nødvendig for å bringe oss inn i fremtiden. Jeg tok derfor et initiativ for å bringe diskusjonen frem i lyset igjen i sommer.

De siste årene har vi hørt mye om klimakriser og finanskriser, men vi har hatt altfor lite debatt om det økonomiske systemet som styrer oss. Erkjennelsen av at dette systemet ikke er egnet for å løse de utfordringer vi står overfor på sikt må få plass i vår bevissthet. På tross av at de fleste etterhvert forstår at vekstøkonomisystemet medfører stadig større belastninger og overforbruk av ressurser, er ikke motkreftene mobilisert i stor nok grad.Bringebær på busk

Er det fordi det er lettere å fortrenge realitetene, eller er det fordi vi er redde for å gi avkall på noe? Vi vet jo egentlig at vi må redusere produksjon og forbruk. Vi vet også at vi som har satt størst spor etter oss må redusere mest. Ville det ikke vært smartere å debattere løsninger for å finne den beste overgangen til et system som ivaretar likevekten på planeten i fellesskap? Innenfor demokratiske rammer er vi nødt til å gjøre en innsats før det er for sent. De kreftene som er tjent med dagens system er i et klart mindretall, men dessverre meget sterke.

Tankene er mange og utfordringene er enorme. På tross av enorm produksjonsvekst har vi ikke klart å løse fattigdoms­problemene på planeten, eller skulle vi heller sett det fra den andre siden – et rikdomsproblem? Vi sliter med avtagende livskvalitet, utenforskap og ensomhet i de rikeste delene av verden. Konkurranse og kamp om tid og ressurser spiller oss stadig lengre bort fra naturen, som vi tross alt er en del av. For å ivareta fortsatt vekst i økonomien fristes vi med økt kjøpekraft og større profitt. I all politisk diskusjon dreier det seg ensidig om å skape arbeidsplasser og å bidra til økonomisk vekst. Dette medfører stadig større behov for energi og ressurser. Samtidig trues vi av klimaendringer og tvinges til å ødelegge en stadig større del av vårt viktigste livsgrunnlag – naturen – for å gjennomføre såkalte grønne skift. Så lenge økonomien skal vokse, vil nye behov for ødeleggelser tvinge seg frem, kanskje til og med uten at bruken av ikke-fornybar energi reduseres.

Kongle på grantre

Et system basert på at det skal produseres og forbrukes stadig mer er en umulighet. Vår vakre blå planet har en begrensning, og selv om lagrene av ressurser har vært store, er det i det lange løp ikke mulig å forbruke mer enn tilveksten gir. Vi har i løpet av en relativt kort tidsepoke gått fra å ha enorme overskudd av ressurser til å forskuttere fremtidens øremerkede ressurser. Det er ikke rart at dagens yngre generasjon fylles med angst for fremtiden, og at det samtidig innføres begreper som skam. I stedet for å påføre vår fremtid angst og skam burde vi vel alle være enige om at det de trenger er fremtidstro, håp og kjærlighet? Eller er egoismen så påtrengende at vi overser vår plikt til å dele? Jeg velger å tro at kjærligheten til oss selv, våre medmennesker og til alt annet i all-naturen er vår innerste og sterkeste drivkraft. I dagens samfunn har vi alle et behov for å gjenfinne den kollektive energien som bringer oss livskvalitet og lykke.

Troen på en fremtid fylt av harmoni og kjærlighet er vår viktigste forutsetning for å lykkes. Angst og skam må ikke lamme oss. Det er lagt ned en fremragende innsats fra mange hold for å komme frem til økonomiske systemer som ivaretar likevekten på planeten vår. Den store utfordringen blir å rive seg løs fra dagens system og bygge en bro over til et varig levedyktig system. Det er denne oppgaven vi må samle oss om – hvis vi ønsker en fremtid. Erkjennelsen av at denne overgangen kan bli både smertefull og krevende er vi nødt til å ha med oss, men sammen vil menneskeheten klare dette hvis vi virkelig ønsker det. Hvorfor skulle vi ikke det? En annen måte å tenke og å handle på er fullt mulig, og det er det som er et paradigmeskifte.