Nr. 2016/2
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Flerdimensjonal jordklode

Lille klode, hva nå?

Ole-Jacob Christensen

Noe er fundamentalt galt med hvordan økonomien vår fungerer og forstås. Vi opplever samtidig økt rikdom og økt fattigdom. 1 % av verdens befolkning eier 46 % av verdens verdier, og 10 % av oss eier 80 % av rikdommen.

641 millioner mennesker er ekstremt overvektige mens nesten 1 milliard er kronisk underernært, og 2 milliarder har et mangelfullt kosthold. Produksjonen øker år for år, men det gjør også arbeidsledigheten. Ungdom står uten arbeid, men offisiell politikk er å øke pensjonsalderen. Produktiviteten øker med rundt 2 % årlig i rike land, men vi får høre at vi må arbeide mer i framtida for å sikre velferden. Vi må øke den økonomiske veksten, forteller økonomer og politikere, men veksten løser altså ikke de problemene vi møter.IMG_5979.JPG

Vekstmål tar ikke hensyn til forbruk av naturkapital

Særlig tydelig er dette på miljøområdet. Når det går godt for økonomien, går det galt for økologien. Bare i årene etter krisen i 2008 klarte vi å stabilisere CO2-utslippene. Fra 1990, referanseåret for Kyoto-avtalen, har CO2-utslippene i verden økt med 40 %, og de økte med 3 % årlig i perioden 2000–2010. Svakheten i økonomisk teori og politisk praksis synes å være at den veksten vi strever etter bare måler gjennomstrømming av varer og tjenester og ikke forbruk av (natur)kapital eller opplevd velferd. Et eksempel fra min egen næring, landbruket: Stadig høyere avlinger oppnås for en stor del ved at vi bruker opp naturkapitalen i form av jord (humus), vann og biologisk mangfold. Slike høye avlinger er altså egentlig kjøpt på krita, men framstår som høy produktivitet og effektivitet.

Økonomisk politikk og teori er blitt stadig mer matematisert og abstrakt. Man glemmer både den rammen økonomisk virksomhet må foregå innenfor (naturen) og dem som økonomien er til for, menneskene. For eksempel oppheves korrelasjonen mellom økt inntekt og økt levealder ved et brutto nasjonalprodukt (BNP) over 18 000 dollar/person/år, og korrelasjonen er svak allerede fra 10 000 dollar. Et annet problem med dagens abstrakte tilnærming er at man mister forståelsen av naturressursenes ulike kvaliteter, for eksempel at en rekke av dem ikke er erstattbare. Ødelegger vi jordas fruktbarhet eller det biologiske mangfoldet (naturkapital), kan denne f.eks. ikke kompenseres med større landbruksmaskiner eller vanningsanlegg (mekanisk kapital). Dagens teorier har vært enerådende så lenge at vi opplever at «det finnes ingen alternativer». De alternativene som har vært forsøkt, er fullstendig diskreditert og vil forhåpentligvis aldri bli prøvd igjen. Langt verre er det at kreativiteten i utformingen av gode reformer av dagens system også synes å være tørket inn. Hvor ble det for eksempel av reformene av finanssystemet av etter krisen i 2008?

Kanskje kan det hjelpe å søke tilbake til den økonomiske tenkningens begynnelse. Aristoteles var den første som begynte å tenke systematisk rundt dette begrepet, og han brukte det om forvaltningen av et hushold. Økonomien hadde for Aristoteles et praktisk formål: en fornuftig tilfredsstillelse av menneskelige behov «som er begrensete». Mot økonomien satte han krematismen, som betegnet ubegrenset oppsamling av rikdom. Derfor advarte han også mot at «pengene til slutt kobler seg fra den virkelige verden, og ender med å ødelegge samfunnet ved å få det til å råtne innenfra». En presis beskrivelse av både finans- og klimakrisen 2500 år på forskudd!

På det personlige plan er det lett å forstå hva som kan gjøres. De fleste nordmenn kan uten å nøle ramse opp minst 10 faktorer i livet som er mer betydningsfulle enn økt lønn, nytt kjøkken, nytt bad og ny bil. Lokalt kan man også lett peke på endringer som gir gevinst for mennesker og miljø uten å blåse opp BNP eller blåse kloden i filler: kollektivtransport og sykkel framfor bil, kortreist og økologisk mat, lavere kjøttforbruk, utvikling av fornybar energi framfor fossil osv.

Evig vekst er meningsløst og umulig

Problemene oppstår på makronivå. Derfor opplever vi at en rekke begrensete, men positive tiltak settes i verk, mens klimagassutslipp, utryddelse av arter, jorderosjon – men også utenforskap, fattigdom og ensomhet øker. Ikke desto mindre har problemet vært kjent blant økonomene lenge. John Stuart Mill understreket for over 150 år siden det meningsløse i evig vekst og ønsket tilstand av likevekt i økonomien. Keynes skrev i 1930 at veksten vil føre fram til at «menneskeheten lærer å bruke energien sin til andre mål enn økonomiske». Torstein Veblen avslørte statusjaget som drivkraft til personlig berikelse, Amartya Sen kobler utvikling fra vekst, Trygve Haavelmo så på eksponensiell vekst som en absolutt umulighet, og Nicholas Stern skriver: «De rike landene vil måtte glemme veksten hvis de vil stoppe klimaendringene». Også EU og OECD har sett problemet og arbeider med andre indikatorer enn BNP. Slike kan måle velferd eller rikdom på naturressurser, forventet levealder osv. Svakhetene ved disse er for det første at de ikke lett kan implementeres i praktisk økonomisk politikk, det vil tas inn i statsbudsjett og nasjonalregnskap. For det andre – og denne svakheten har de felles med det tradisjonelle BNP – at de er samleindikatorer som favner en rekke ulike faktorer. De er laget for å rangere land, men gir det enkelte land liten hjelp som styringsverktøy. De kan for eksempel supplere BNP med mål for forventet levealder, utdanningsnivå, nivå for likestilling eller regnskap for naturressurser. Slike indikatorer er laget av FN, Verdensbanken og OECD, men når disse samler en rekke ulike faktorer i en sammensatt indikator, er de til liten praktisk nytte. Hva hjelper det et land å oppnå en høy samlet score hvis denne skjuler store mangler på enkeltområder? Hva hjelper det om landet har store ressurser av mineraler, men mangler drikkevann?

Antagelig er det klokest å nedgradere betydningen av slike samleindikatorer og måle ulike samfunnskvaliteter og naturrikdommer hver for seg. Her hjemme har økonomer som Fritz Holte og Erik Nord tenkt godt om hvordan vi kan bryte ut av tvangstankene om vekst i BNP som eneste rettesnor.

Det grunnleggende spørsmålet er: Hvordan kan vi beholde og helst øke velstanden uten å ødelegge kloden?

Det finnes – heldigvis – ingen ferdig grønn utopi. Veien mot et bærekraftig samfunn må bli til i en prosess av prøving og feiling, en sammenkobling av konkrete lokale tiltak og politisk tilrettelegging på makronivå, og med en såpass viljestyrke at man unngår de to grøftene for all politikk: På den ene siden handlingslammelse, og på den andre nedriving og kaos.