Vi informeres daglig om mulige konsekvenser av det stigende innholdet av klimagasser i atmosfæren. Vi vet hva som er årsakene, men likevel gjennomføres det ikke tilstrekkelige tiltak for å redusere utslippene.

Ingrid S. Straume har doktorgrad i pedagogisk filosofi og har skrevet en oversiktlig og lettlest bok, som drøfter sammenhenger mellom viten og manglende handling. Psykologene beskriver hvordan vi på ulike måter lammes når utfordringene blir for komplekse og krever stor innsats. Da er det lett å skyve ansvaret over på politikerne eller tenke at dette får noen andre ordne opp i. Moderne mennesker kan også splitte seg selv opp i borger og forbruker. Som borgere kan de argumentere sterkt for at staten må innføre lover som begrenser deres forbruksvaner. Men som forbrukere lar de være å slutte opp om partier som legger store begrensinger på forbrukernes frihet.

Denne delen av boka gir både selvinnsikt og viktig kunnskap for alle som ønsker å påvirke andre i en mer miljøriktig retning. Boka gir en rekke eksempler på alt som kan lamme, men få eksempler på hva som kan bringe oss videre. Hvis naboen går foran med mer miljøvennlig livsform, kan det være lettere å følge etter. Men det er kanskje vi som bør være den naboen?

Ingrid S. Straume nevner så vidt steinerskolene blant de få som er opptatt av aldersrelatert undervisning på dette feltet.

I andre halvdel av boka er miljøpedagogikk temaet, og et hovedspørsmål er hva skolen kan gjøre for å redusere gapet mellom kunnskap og handling. Hvordan skal vi øke de unges bevissthet om økologi og bærekraft på en slik måte at det gir handlingskompetanse? Heller ikke her gir boka klare svar, men den peker på viktige momenter. I dagens skole har drilling i basiskunnskap fått stor plass. Gode resultater i nasjonale prøver presser bærekraftundervisningen i bakgrunnen. Et viktig spørsmål er hvordan undervisningen skal gjennomføres så den ikke blir dogmatisk. Vi må være åpne for at vi er inne i et felt med usikkerhet. Ingrid S. Straume nevner så vidt steinerskolene blant de få som er opptatt av aldersrelatert undervisning på dette feltet. Det vil si spørsmålet om på hvilke klassetrinn det er viktig at barna får mye naturopplevelser og lærer å beherske utfordringer i naturen, når det er riktig med en mer teoretisk økologiundervisning og når de unge er modne til å forstå det komplekse samspillet mellom næringsliv, økonomi og politikk i en global verden. Dessverre går hun ikke inn på disse viktige spørsmålene. Men hun never at på visse alderstrinn kan det være smertelig å oppleve et skille mellom det en lærer på skolen og det en opplever hjemme. Det er også viktig å finne en balanse mellom det å skape begeistring og faren for å skape klimaangst. Straume påpeker også at de norske skoleplanene er svært teknologioptimistiske når det gjelder å løse klimautfordringene. Denne boka ble skrevet før Greta Thunbergs tilhengere reiste spørsmål om dagens skole har noen mening i en verden som snart kan gå til grunne. Den viktigste oppgaven for skolen i dag må være å gi elevene mot, fantasi og handlingskompetanse til å møte de utfordringene som måtte komme. Ingrid S. Straume er inne på en lignende tanke når hun mot slutten skriver: «Uansett hvordan det går med klimaet, vil det etter min mening være et gode om menneskene kan bli skapende igjen, altså samfunns- og betydningsskapende.»