Regnet ville ikke falle, jorden ikke nære, vindene ikke blåse. Bare solskinn flommet ned over jorden. Å, det vakre solskinn, det livgivende solskinn, hvordan skal jeg fortelle om dets onde verk? Solskinnet er som kjærligheten: hvem kjenner ikke de ugjerninger den har begått, og hvem kan la være å tilgi den? Solskinnet ligner Gösta Berling: det skjenker hvermann glede, derfor tier også alle med det onde det har forvoldt.»

Avsnittet over er fra Selma Lagerlöfs prisbelønte roman Gösta Berling. Det er en påminnelse om at tørkesomrer ikke var ukjent før. I Norge var den forrige i 1947. Nå spør mange seg om klimaendringen kan bidra til at dette blir et hyppigere fenomen. Som i teksten snakker de fleste om det flotte været og all glede vi har hatt av det. Det er vanskeligere å ta innover seg de alvorlige konsekvensene. En ting er kjøttetende bakterier i Oslofjorden, langt alvorligere er det for bøndene. Kornavlingene blir små, husdyra får ikke nok grovfôr, og mange må slaktes ned. Det siste kan resultere i mangel på melkeprodukter til vinteren. Det importeres fôr som kan inneholde smittestoffer til farlige dyresykdommer, som til nå har vært ukjent i Norge. For grønnsaksbøndene har avlingene modnet i rekordfart slik at markedet er blitt overmettet, og en økologisk blomkålprodusent fikk ikke levere sine førsteklasses kålhoder. Han er en av de mange som kan risikere å tape hundretusenvis av kroner denne sommeren.

Arne Øgaard, redaktør i Pengevirke

Bøndene og myndighetene forhandler om erstatninger. Det er selvsagt viktig, men like viktig er å forberede seg på at dette kan skje igjen. Hvordan kan flere få vanningsanlegg, og hvordan kan vi bygge opp reserver til å møte fremtidige kriser? De som hadde bibelhistorie på skolen husker sikkert Josefs tydning av drømmen om de 7 fete og de 7 magre kuene, og hvordan egypterne klarte seg fordi de sikret seg kornlagre ide 7 fete årene. I Norge har vi for lengst nedlagt kornlagrene.

I solskinnet har jeg syklet turer i avsides strøk. Jeg har syklet forbi store jorder hvor det stort sett vokser ugress og hvor ingen bonde har satt sine ben på mange år. Ugresset vokste derimot friskt, og det måtte utvilsomt være mulig å dyrke mere fôr både på disse og mange andre jordlapper rundt om i landet. Kommersielt lønnsomt ville det kanskje vært i år, men neppe i et normalår. Et viktig spørsmål er derfor hvordan vi kan holde mer av jorda i hevd. Det kan ikke gjøres ut fra dagens markedstenkning, men må gjøres ut fra kultur-, helse- og beredskapshensyn. Det er mange mennesker som gjerne vil ha arbeid i jordbruket.

Alvorlig er det også at vi i Norge fortsatt bygger ned dyrkbar jord. Hvis vi ikke klarer å ta inn over oss «det onde» som sola i år har forvoldt, bør vi forstå at vi må ta bedre vare på matjorda. Vi kan ikke alltid regne med å kjøpe mat og fôr i fra andre land. Selv om vi har oljepenger på bok, er det ikke nødvendigvis en god løsning at vi kjøper det som andre kan trenge mer enn oss.

Å endre slike forhold krever en frisk nytenkning og vilje til endring, men det er her jeg engster meg mest, nemlig for at fantasien er i ferd med å tørke inn.