En båttur til ettertanke

Påhengsmotoren til elvebåten på Rio Gregório duret høyt. Så høyt at vi ikke klarte å snakke med hverandre. Vi tok på oss de støykansellerende hodetelefonene våre, en vestlig teknologi som var veldig velkommen dette øyeblikket, og satt der med hverandre i stillhet. I elven lå trestammer, som båtføreren trengte å manøvrere mellom, og noen ganger over, for å føre oss videre mot landsbyen vi skulle besøke. Langs elven var det av og til hus og mennesker. Mødre som vasket tøy i elvevannet og barn som lekte og badet. Resten av tiden var vi omfavnet av høye trær, tett i tett. Vi var i Amazonas-jungelen.

Noe som virkelig gjorde inntrykk under båtturen, var sommerfuglene. De var over alt. De fløy til og med inn i båten mens vi kjørte. De var i store grupper og de fløy sammen. En av dem satte seg på fingeren min og ble med på båtturen en liten stund. Da sa en meddeltaker: «Sommerfugler lever bare ett til to døgn, tenk det!» Og denne sommerfuglen bestemte seg for å bruke noe av sin dyrebare tid i båten sammen med oss, og på hånden min.

Vi stoppet i sandbanken ved elven for å gå på do og for å gi båtførerne en liten pause. Det ble invitert til å bade, og etter litt betenkning gikk jeg uti og kjente hvordan elvestrømmen med det behagelige vannet kjølte meg ned. Jeg og de andre fire deltakerne i båten min var på vei mot en urbefolkningslandsby, hvor vi skulle bo de neste åtte dagene. Det kriblet i magen av forventning.

På elvebåt på vei mot Yawanawa-landsbyen Aldeia Sagrada, på elven Rio Gregório.

Turen innover Rio Gregório tok ekstra lang tid denne dagen. Vi kjørte mot strømmen. I tilllegg til dette lå vannet lavt. Lite regn denne høsten hadde satt sitt spor. Vannstanden var så vidt høy nok til å bære oss fremover. De siste par timene av en båttur som varte i over åtte timer totalt, var elven så grunn at vi måtte opp av båten flere ganger for å dytte den foran oss. «Seca», som båtføreren forklarte oss; Tørke.

I det jeg dyttet elvebåten fremover, reflekterte jeg over at dette er jo vår skyld. Ikke min skyld. Jeg følte ikke selvbebreidelse for hvordan alle mine utslipp skaper tørke og skogbrann. Men jeg følte at mye av dette er oss i Vesten sin skyld. Det er vi i Vesten som har bidratt til majoriteten av de historiske utslippene. Og disse utslippene spiller seg nå ut i en klimakrise som truer urbefolkningers levekår og overlevelse. Norge har heller ikke en ren samvittighet her; norskstøttede energiprosjekter som på Fosen i Trøndelag og Pilmaiken i Chile, er eksistensielle trusler mot de berørte urbefolkningene. Og nå var elven jeg dyttet båten i, ett av levegrunnlagene for stammen jeg skal besøke, nesten så uttørket at man ikke kunne komme til deres landsby med båt.

Talen til Nixiwaka

Alle oss deltakerne, vi var kanskje 70 til sammen, var samlet i en stor sirkel og hørte høvdingen for Yawanawa-folket snakke. «Da bestefaren min hadde den første kontakten med den hvite mannen, var det et fredelig møte», fortalte han. Resten av historien var ikke like fredelig, og vi kjenner den her i Norge også, dog fra et vestlig perspektiv. Portugiserne koloniserte også Yawanawa-folket. Og etter at de først hadde fått plass og rom, ble de under den kristne misjonsinnsatsen i området frarøvet sitt språk og sin spirituelle utøvelse. Mange ble også tvunget til å jobbe som slavearbeidere i plantasjer, som utvant gummi fra en tretype som vokste naturlig i jungelen. «I løpet av de neste tiårene døde språket vårt nesten ut. Det gjorde også vår kultur. Nå er det annerledes. Vi åpner landsbyen vår og inviterer dere inn til oss. Vi vil at dere skal se på dette som deres hjem og oss som dere familie. Dere vil alltid være velkomne her. Dette er en tid for samarbeid og for å anerkjenne at vi alle virkelig tilhører den samme store familien, nemlig menneskeheten». Slik lød ordene til Nixiwaka.

En halvtime senere tordnet det. Som en gave gitt for å feire dette øyeblikket av samvær, så åpnet himmelen seg. Lyden av det tunge regnet som traff blikk-taket over oss, var så høy at vi avsluttet samlingen der. Vi smilte og lo. Det var det første regnet i landsbyen på lang tid.

Mennesker med naturen

Chants har alltid vært en viktig del av Yawanawa-kulturen. For rundt tredve år siden kom et medlem av stammen tilbake fra sin reise med gitarer, og siden da har mange chants blitt sanger, og nye sanger har også kommet til. Nå er både chants og sanger en viktig del av Yawanawas kultur, og mye av deres musikk ligger ute på nettet for de som ønsker å lytte. På den tredje dagen delte vi oss inn i grupper for å lære. Jeg ble med i gruppen som både spilte gitar og sang. Vi gikk inn i et ganske nybygd hus, hvor døtrene til høvdingen bodde. Vi satt oss ned på gulvet. Så hørte vi rolig gitarklimpring der fremme. Det var den yngste av døtrene. En myk, men kraftfull sang begynte. Noen få akkorder og en svevende stemme førte meg inn i en annen verden. Jeg følte meg lett og tilkoblet. «Kawa Txokoine» het sangen. Det er en sang de spiller for å hedre trærne. En myk sang, men sunget med kraft. «Kawa» er et tre som gror i Amazonas, og «txokoine» betyr «voks». Denne sangen synges for å gi styrke til Kawa-treet, og andre trær i senere vers, og uttrykker et ønske om at de skal vokse og bli sterke.

Yawanawa som spiller sin musikk. Gitar og tromme akkompagneres med kraftfulle stemmer mens de synger på sitt eget språk.

Akkurat denne sangen var med på å vise meg hvilket forhold Yawanawa folket har til naturen. Dette folket har levd all sin tid sammen med naturen, og på dens premisser. De synger om trærne og plantene, biene og dyrene i det som er deres hjem. De hedrer naturen og respekterer den. Det er i deres tradisjon å alltid spørre om tillatelse før de feller et tre eller tar fra en plante eller en busk. Og de tar aldri mer enn det de trenger. For dem er naturen hellig og må beskyttes.

Takknemlighet og samhold

Jeg snakket med Yawasai, en ung mann i stammen, en av mine siste dager i landsbyen. Det var soloppgang, og vi var en gruppe med deltakere som satt rundt bålet og spilte og sang. Han sto litt lenger bak og tok inn øyeblikket, sammen med den jeg senere lærte var fetteren hans, Clayber. Jeg følte et ønske om å snakke med ham, så jeg gikk bort og introduserte meg så godt jeg kunne med en blanding av spansk og portugisisk. Jeg uttrykte takknemlighet for at vi fikk komme og besøke dem. Så forklarte jeg at høvdingen og hans kone, Putanny, alltid uttrykte så stor takknemlighet for at vi var på besøk. At de omtalte oss som en del av sin familie, og jeg var nysgjerrig på hvordan det var for Yawasai og resten av folket. Hvordan synes de det er å ha oss på besøk?

Han møtte meg åpent med et stort smil og varme øyne. «Vi er virkelig så glade for at dere kommer», fortalte han. «Dere gir oss så mye glede og energi. Dere har så mye å gi, og dere hjelper oss. Så for oss er dere en del av vår familie.» Det var et hjertefølt øyeblikk fylt av en stor gjensidig takknemlighet. Yawasai og fetteren hans fortalte meg at alle Yawanawa har en rolle. Og har du et problem så er det et problem for hele stammen, ikke bare for deg. Alle hjelper hverandre. Yawasai og Clayber forklarte meg at deres rolle er å beskytte Yawanawas område og naturen som vokser der.

Hvor går vi nå?

Da jeg på ny satt i båten og hørte på den durende påhengsmotoren, var jeg fylt med kjærlighet og takknemlighet. Møtet med Yawanawa-folket hadde gitt meg et nytt perspektiv på hva det vil si å være menneske på denne jorden. Det er jo ganske nytt for oss, evolusjonært sett, å leve i byer, omsluttet av betong og støy; skarpe reklamer på digitale flater og myke sofaputer i stua om kvelden. I mye lengre tid har vi levd mer som Yawanawa. Mer i ett med naturen og på dens premisser.

I en usikker verden, med ego-fylte ledere som kriger om plass og ressurser. En verden hvor vårt økonomiske system kun gir naturen en verdi hvis dens bevaring sammenfaller med gunstige økonomiske utfall. I en verden hvor mange føler seg ensomme og isolerte fra hverandre, hvor mange også sliter psykisk, har vi mye å lære av verdens urbefolkninger. Mens vi jakter evig vekst, ønsker fremgang og mer komfortable liv, går utslippene fra vår livsstil mest utover de menneskene som fortsatt lever nærmest naturen, nemlig urbefolkningene. Og i hverdagens stress, press og splittelse har vi lett for å miste hjertet vårt og glemme det vi alle vet litt dypere i oss: At vi også kommer fra naturen. At vi også behøver å ta vare på den. Og at vi alle er en del av den samme store familien, som er menneskeheten. Kun når vi innser disse fundamentale sannhetene, mener jeg, kan vi klare å møte verdens ulikhet og naturødeleggelse med vekst og helbredelse; for oss og for naturen rundt oss. Og dypt i jungelen, ved elven med sommerfuglene, edderkoppene, fuglene og menneskene som bor sammen med dem, ligger en del av nøkkelen til et bedre og mer harmonisk liv.