Innledning

Albert Schweitzer er relevant og interessant i relasjon til utvikling av miljø- og samfunnsansvarlig økonomi på grunn av hans dyptgripende forståelse for de utfordringene det moderne samfunn sto overfor. Oppsplitting og spesialisering hadde ført sivilisasjonen inn i et blindspor. For å endre kursen var det nødvendig med en utvidelse av menneskets bevissthet i tid og rom. Gjennom en filosofisk begrunnelse for prinsippet om ‘ærefrykt for livet’ la Schweitzer grunnlaget for en ny forståelse av sammenhengen mellom individ, økonomi, samfunn og natur. Ved å forene de uegennyttige og egoistiske kreftene i mennesket ga han rom for størst mulig grad av selvutfoldelse innenfor en levende natur og kultur.

For å unngå en patologisk forstyrrelse av samfunnsutviklingen, argumenterte Schweitzer for at det var nødvendig å forankre alle handlinger i en helhetlig teori om virkeligheten. Gjennom arbeidet med en optimistisk etikk, der troen på enkeltmenneskets muligheter sto sentralt, brøt han med samtidens kulturpessimisme. Schweitzers fullstendig kompromissløse arbeid for å skape en bedre verden var forankret i en grunnleggende ærefrykt for alt liv.

Kjernen i Schweitzers etikk er at tanke og handling forenes i en dypere forståelse av at alt liv henger sammen og har en iboende verdi. Viljen til liv er kjernen i hans etikk og omfatter ikke bare jegets vilje til liv, men også erkjennelsen av at alle former for liv har egenverdi, individuelt og som integrerte deler i større helheter. Som en forlengelse av denne tankerekken etterlyser han mer plass til individuell og kollektiv, kulturell utvikling, og mer fokus på å utvikle evnen til å se utover landegrenser og tenke globalt.

Ærefrykt for livet

Samfunnsutviklingen kan bare forstås dersom den ses i sammenheng med den rådende virkelighetsoppfatningen. For å gjennomføre konkrete endringer var det derfor nødvendig å rekonstruere de tanker og ideer menneskene har om den verden de lever i. Han påpekte blant annet at tendensen til å etablere stadig større organisasjoner og bedrifter styrt gjennom et økende antall regler og systemer førte til tap av både mening og sammenheng. Forklaringen var at denne utviklingen var i utakt med virkeligheten.

At naturen kjennetegnes av et integrert samspill mellom ulike livsformer, der viljen til liv fører til en stadig fornyelse, begrunnet Schweitzer både ved å vise til evolusjonær nødvendighet og til at det er et dypt forankret, spirituelt fenomen i hele universet. Han konkluderte med at menneskene derfor burde utvikle et moralsk fundament for samfunnsutviklingen, som var basert på viljen til liv. En av de viktigste endringene var at egosentriske tendenser ble motvirket når meningen knyttes opp mot andre mennesker og alle andre levende vesener. Når respekten for andres liv blir det høyeste prinsippet og det definerende formål, får det store konsekvenser for organiseringen av samfunnet og økonomien.

Aksepten av prinsippet om ikke å drepe eller skade noe levende var i følge Schweitzer en av de største vendepunktene i menneskehetens åndelige historie. Utviklingen av en virkelighetsoppfatning der ærefrykt for livet sto sentralt ga grobunn for kreative og modige tanker, som hadde kraft til å skape grunnleggende endringer.

I ettertiden er det mange som har påpekt at Schweitzers etikk og spesielt hans prinsipp om ærefrykt for alt liv er inspirert av indisk filosofi. Det er derfor ikke så merkelig at Schweitzer ofte referer til filosofen Arthur Schopenhauer i sine refleksjoner omkring etikk. Schopenhauers fokus på vilje til liv var sterkt inspirert av buddhistisk filosofi og livsvisdom og sto i sterk kontrast til opplysningstidens ensidige vektlegging av mekanistiske forklaringer. Schweitzer mente i tråd med denne forståelsen at det gode består i å opprettholde, fremme og forsterke livskreftene og at det å bryte ned, skade eller begrense livskrefter er et onde.

Samfunn

I følge Schweitzer var det fire prinsipper som burde legges til grunn for samfunnsutviklingen. For det første, aksepten av ‘livets enhet’. Viljen til liv ligger innbakt i alle individer, økosystemer og hele naturen. For det andre var det viktig å utvikle evnen til empati med alt liv. Empati utvikles gjennom øvelse i å oppleve fellesskapet med alle livsformer og føle seg ett med naturen som en helhet. For det tredje, for å lykkes var det viktig at menneskene bevarte sin frihet i forhold til overdreven styring fra myndigheter, bedrifter eller kirken. Friheten forutsatte også at det ble skapt rom for refleksjon. For det fjerde, etikken skulle være motiverende og engasjerende. Den skulle åpne opp og ikke begrense og stenge igjen. Ansvar forutsetter frihet, og frihet forutsetter ansvar.

Overorganiseringen av samfunnslivet utgjorde en trussel mot det siviliserte samfunn, konsekvensen var forflatning av menneskelivet og uttørking av ideer. I følge Schweitzer hadde utviklingen gått så langt at menneskene var i ferd med å bli så dominert av regler og systemer at de sto i fare for å miste identitet og personlighet. Friheten sto i fare når stadig flere aksepterte at andre definerte rammene for deres liv.

Økonomi

For å skape positiv samfunnsutvikling mente Schweitzer at økonomien hadde en viktig funksjon, den skulle bidra til å skape mening og sammenheng. Det er med andre ord en iboende allianse mellom samfunnet som en helhet og dets økonomiske betingelser. Dersom økonomien førte til tap av frihet og uavhengighet, ble resultatet tap av humanistiske kvaliteter. Problemet med den vestlige økonomien var at den var svært ubalansert, den ble preget av en nærmest total dominans av materielle verdier mens den spirituelle dimensjonen nærmest var fraværende. Når arbeidet er organisert og koordinert på en måte som ensidig fremmer spesialisering og effektivisering, blir konsekvensen at spiritualiteten blir den tapende part. Konsekvensen av at arbeiderne ble så spesialiserte at de ikke lengre visste hvilken sammenheng deres arbeid inngikk i var at kreativiteten og den kunstneriske kraften ble borte. Problemet var i følge Schweitzer at når det blir for lite fokus på det hele mennesket, tørker potensialet for utvikling inn, og livskraften svekkes.

Mangelen på frihet ble forsterket av en industri som førte til at arbeiderne ble mer og mer fremmedgjorte i forhold til både samfunn og natur. Utviklingen førte også til at menneskene fikk mindre og mindre tid til utvikling av individuell og kollektiv identitet fordi det krevde en form for mental styrke og selvkontroll som det ble mindre og mindre av. I stedet for å være virksom med aktiviteter som bidro til utvikling var det en økende tendens til å søke passiv underholdning, som krevde minst mulig engasjement og deltakelse. Ifølge Schweitzer ville økonomien fungere best dersom den var mer balansert og i tillegg bygde på prinsippet om ærefrykt for alt liv.

Kunnskap

Schweitzer gjenkjente den samme negative utviklingen innenfor vitenskapene, der spesialisering førte til manglende helhetsforståelse ikke bare hos den enkelte, men også i akademiet som helhet. Det var derfor viktig at undervisning på alle nivåer viste hvordan de forskjellige vitenskapsgrenene henger sammen og bidro til en dynamisk helhetsforståelse knyttet til praksis.

Utviklingen innenfor undervisning på alle nivåer forsterket tendensen til at vi mistet mer og mer av vår frihet, og dermed også en viktig del av kjernen i humaniteten. Når vi i økende grad møter hverandre som fremmede, får mekaniserte former for samhandling etter hvert status som det normale. Mer generelt vil det si at når relasjonene mellom alle former for liv går tapt, er det selve livet som står i fare. I følge Schweitzer utgjorde relasjoner mellom mennesker og mellom mennesker og alle andre livsformer selve livsnerven i samfunnsutviklingen.

Konklusjon

Albert Schweitzer hevdet at tiden var kommet for at pessimistiske og optimistiske tanker kunne møtes i praktisk dialog. Han lanserte ærefrykt for livet som en etikk som omfattet alt liv, mennesker, dyr, planter (og krystaller). Alle livsformer har egenverdi, og vi er ansvarlige overfor alt levende uten begrensning. Etikken skulle bidra til å utvikle menneskenes moralske karakter og skape balanse mellom materialistiske og spirituelle verdier. Hans etikk er praktisk og kan leves ut innenfor alle deler av samfunnet, ikke minst innenfor økonomien.

Ærefrykt for livet var den eneste etikk som i følge Schweitzer kunne forsvares logisk, og den overskred antroposentrisk materialisme ved at den åpnet for harmonisk samspill mellom alle livsformer. Utgangspunktet for Schweitzers moralfilosofi var at han mente at den vestlige sivilisasjonen var for nedadgående fordi den hadde mistet ærefrykten for livet.