Mariana Mazzucato
Professor Ove Jakobsen, Senter for økologisk økonomi og etikk, Nord universitet
Publisert: 13/06/2022
Vi må være i stand til å drømme om en bedre fremtid og ha vilje til å gjennomføre nødvendige endringer.
Innledning
I artikler og bøker utfordrer Mariana Mazzucato ortodoks tenkning om statens og privat sektors rolle i det å drive innovasjon; hvordan økonomisk verdi skapes, måles og deles. Hun diskuterer hvordan markedet bør utformes for å fremme verdier som bidrar til å løse de store utfordringene menneskeheten står overfor. Mazzucato argumenterer for at det er umulig uten å forlate dagens dominerende økonomiske system. Det er ikke tilstrekkelig å gjøre små justeringer, det er påkrevet å gå til selve kjernen i utfordringene. Til tross for at det lenge har vært et økende behov for dyptgripende endringer, er det ikke mye som har endret seg.
I krisetider er det mulig å tenke nytt om hvilken type samfunn vi ønsker, og å utarbeide løsninger som viser veien fremover. Mazzucato lanserer Mission Economy som et radikalt alternativ til etablert økonomi. I følge Mission Economy er det nødvendig å ta utgangspunkt i utfordringene før det er mulig å avgjøre hvilket økonomisk system som er best egnet til å gi gode løsninger.
Som eksempler nevner Mazzacato at vi bør stille spørsmål ved konkurransemarkedet og BNP som mål på vekst. Hun svarer ved å påpeke at markeder ikke er ting i seg selv, de er formet av samfunnet, og virker gjennom et samspill mellom ulike aktører. Videre viser hun at målsetningen om eksponentiell vekst i BNP, et standardmål i de fleste land, er alt for upresist til å være nyttig: det feier bort alle alvorlige spørsmål om verdi.
Verdi
Mazzucato skiller mellom verdiskaping og verdiutvinning. Med verdiskaping mener hun måtene ulike typer ressurser (menneskelige, fysiske og immaterielle) samhandler for å produsere nye varer og tjenester. Verdi skapes gjennom produksjonsprosessen. Med verdiutvinning sikter hun til aktiviteter som er fokusert på å flytte rundt på eksisterende ressurser. Rikdom blir sett på som en kumulativ beholdning av verdier som allerede er skapt. Tidligere var prisen på et produkt resultat av mengden arbeid som var nødvendig for å produsere produktet. Det var en objektiv verditeori, der tiden det tok å produsere produktet og kvaliteten på arbeidskraften som ble brukt, bestemte prisen på varer og tjenester. Senere begynte denne tankegangen å gå i revers. Mange økonomer kom til å tro at verdien av ting ble bestemt av prisen som ble betalt på markedet, eller med andre ord, hva forbrukeren var villig til å betale. Svingningen fra verdibestemt pris til prisbestemt verdi falt sammen med store sosiale endringer på slutten av det nittende århundre.
More fulfilling jobs, less pollution, better care, more equal pay – what sort of economy do we want?
Verdi har dermed gått fra å være en kategori i kjernen av økonomisk teori, knyttet til produksjonens dynamikk (arbeidsdeling, endrede produksjonskostnader) til en subjektiv kategori knyttet til økonomiske aktørers preferanser. Resultatet er at prisen er blitt indikatoren på verdi. Dersom en vare kjøpes og selges i markedet, blir den definert å ha verdi. Motsatt vil det si at alle aktiviteter som ikke omsettes på markedet pr. definisjon er uten verdi.
Avlive myter
Mazzucato hevder at kapitalismen er i stadig endring, og at den i dag befinner seg i en alvorlig krise. Hun argumenterer for at vi ikke kan vente lenger med å finne frem til felles formål som gir retning for å gjøre ting annerledes. De kapitalistiske markedene er et resultat av hvordan hver aktør i systemet er organisert og styrt og hvordan de ulike aktørene forholder seg til hverandre. Det er umulig å utvikle bedre løsninger uten først å forstå mytene som ligger til grunn for dagens teori og praksis. Mazzucato mener at det er nødvendig å avlive den kapitalistiske myten, som sier at de beste løsningene utvikles innenfor rammene av et vekstbasert konkurransemarked. Drivkraften i kapitalismen er forutsetningen om at mennesket har en iboende tendens til å forfølge sine egosentrerte interesser.
I de senere 10-årene har markedsøkonomiske prinsipper fått stadig sterkere innflytelse i offentlig sektor. Det begynte med at Public Choice-teori fikk innpass som grunnlag for politisk beslutningstaking på 1960-70 tallet. Aksiomet som ligger til grunn for teorien er at byråkrater og politikere oppfører seg som aktører på et marked: de søker å maksimere sin egennytte. Ifølge Mazzucato er høye kostnader, dårlig service og kontrakter som går til et lite antall firmaer, som dermed oppnår stor makt, noen av konsekvensene av at det offentlige organiseres gjennom modeller basert på Public Choice.
Senere på 1980-tallet ble New Public Management utviklet med basis i Public Choice teorien. Dette førte til privatisering av statlige bedrifter og indirekte privatisering gjennom outsourcing av ulike funksjoner i offentlige virksomheter. Målet ble nå å drive offentlige institusjoner som om de var private bedrifter.
Små inkrementelle endringer vil ikke føre oss på riktig spor. For å gjennomføre en transformativ endring som er like fantasifull som den er ambisiøs, må vi ha mot og styrke og evne til å løfte blikket høyere. Det innebærer å utvikle en symbiotisk form for partnerskap og samarbeid i og mellom ulike sektorer, enten det er innen helse, energi eller digitale plattformer.
Bærekraftige utviklingsmål
For å bidra til bærekraftig samfunnsutvikling som forbedrer folks daglige liv er det nødvendig å utvikle radikale og ambisiøse løsninger. Mazzucato påpeker at det er viktig å huske at endring bare kan skje hvis vi er overbevist om at et bedre liv er mulig. Hun viser til at målsetningen om økende individuell materiell velstand i forbrukersamfunnet har undergravet bevisstheten om felles interesser. Denne tendensen kan motvirkes ved å skape et bredt samfunnsengasjement der innbyggerne blir aktive deltakere i arbeidet med å finne løsninger på de miljømessige, sosiale og økonomiske utfordringene som skisseres i FNs bærekraftmål. En styrke ved FNs bærekraftmål er at de gjelder for alle land på kloden. En annen styrke er at bærekraftmålene adresserer komplekse og tverrsektorielle problemer.
If we cannot dream of a better future and try to make it happen, there is no real reason why we should care about value.
For å nå bærekraftmålene kreves det en helt ny tilnærming til politiske virkemidler og metoder, det holder ikke å redusere konsekvensene av markedssvikt. Det er nødvendig å være aktivt medskapende i utformingen av markeder basert på andre verdier og prinsipper enn de vi finner i dagens økonomi.
Viktige pilarer i Mission Economy
Mazzucato nevner en rekke prinsipper som skiller Mission Economy fra kapitalistisk markedsøkonomi. Det gjelder for eksempel at konkurranse mellom autonome aktører erstattes av nettverksbasert samarbeid mellom aktørene på markedet og mellom privat og offentlig sektor. Ideen er at når økonomien fokuserer på felles oppgaver og målsetninger, vil samarbeid være et naturlig prinsipp i endringsprosessen. For at verdier skal skapes i fellesskap, må det etableres nye former for deltakelse i samfunnsutviklingen. Viktige virkemidler er bred deltakelse i debatt, diskusjon og dialog med vekt på konsensusbygging.
For at dette skal skje, trengs det nye, desentraliserte arenaer, som samler ulike stemmer og erfaringer. Møtene kan være organisert gjennom formelle strukturer eller de kan være mer spontane og uformelle. Dersom fysiske møtesteder ikke finnes, må de etableres. En viktig konsekvens av at befolkningen er med på utviklingen av samfunnet er at de blir medansvarlige.
Mazzucato diskuterer hvilke verktøy som er nødvendige for å sikre at ressurser og verdier blir fordelt rettferdig. Hun skiller mellom det å motvirke ulikhet ved å omfordele inntekt i etterkant av at den er fordelt, for eksempel gjennom skatt på ytelser, og en forhåndsfordeling der målet er å forhindre at ulikhet oppstår. Dersom forholdene legges til rette for rettferdig fordeling i utgangspunktet, trengs det færre tiltak for å gjøre korrigeringer i etterkant.
Avslutning
Mazzucato har åpnet for dialog om en ny forståelse av verdi ved å vise at verdiskapingen er kollektiv, at politikken kan være mer aktiv rundt samarbeidende og samskapende markeder, og at reell fremgang krever en dynamisk arbeidsdeling fokusert på problemene som det 21. århundre står overfor. Forutsetningen for at vi skal bry oss om verdi er at vi er i stand til å drømme om en bedre fremtid og at vi har vilje og evne til å gjennomføre de nødvendige endringer. Som hun sier: Kanskje dette er den største lærdommen av alle.