Nr. 2013/4
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Tre afrikanske kvinner med barn

FNs tusenårserklæring

Arne Øgaard

I 2000 vedtok alle de 192 medlemslandene i FN en plan for fattigdomsbekjempelse, som ble nedfelt i Tusenårserklæringen. Et veikart inn i det nye årtusenet, som omhandler alle sider ved FNs virksomhet, fra fred, sikkerhet og nedrustning, til fattigdom, menneskerettigheter, miljø og rettferdig handel.

Tusenårsmålene handler først og fremst om å bekjempe fattigdom og konsekvensene av fattigdom. En rekke mål er allerede nådd, eller er innenfor rekkevidde. Mange land har oppnådd sosial og økonomisk fremgang, men likevel er fattigdommen i verden større enn de fleste av oss greier å fatte. Målet om å halvere andelen mennesker som lever for under 1,25 dollar om dagen er nådd. En viktig årsak til forbedringen er at store utviklingsland som Kina og India, har hatt enorm framgang. Likevel er det fortsatt 1,2 milliarder mennesker som lever i ekstrem fattigdom.

En rekke mål er nådd

Færre mennesker blir smittet av hiv-viruset enn tidligere, og nedgangen er størst i det sørlige Afrika. Økt adgang til behandling gjør at færre dør av sykdommen. Satsningen på tiltak for å kontrollere spredningen av malaria fører frem, og antall smittede og dødsfall synker, men mangel på ressurser gjør at fremgangen er i ferd med å bremse opp.

Antallet som smittes av tuberkulose har sunket jevnt siden 2002. I tillegg blir flere og flere behandlet for sykdommen.

Målet om å halvere andelen mennesker som er sultne er også nådd. Den økonomiske nedgangen har imidlertid ført til at kampen mot sult har stagnert. Antallet mennesker som lever i kronisk sult er fortsatt svært høy; 870 millioner.

Også barnedødelighet og dødsfall blant fødende kvinner er falt, men i fattige land dør stadig 15 ganger så mange mødre som i rike land i forbindelse med fødslen. Den positive utviklingen er dessuten gått i stå.

Selv om andelen barn som går på skole har økt betraktelig siden 2000, vil ikke tusenårsmålet nås hvis utviklingen fortsetter i dagens tempo. Nesten hele veksten i andel barn på skole fant sted mellom 1999 og 2004. Likevel er det fortsatt 123 millioner ungdommer som er analfabeter.

Adgangen til rent vann og sanitære forhold mangler stadig for millioner av mennesker, og utviklingen går for sakte.

Økonomisk klemme

For første gang på lenge synker andelen av statsbudsjettet rike land setter av til bistand. En av hovedårsakene er trolig at flere land har måttet stramme inn sine budsjetter og konsentrere seg om å redde sin egen økonomi etter finanskrisen i 2008–09. Men det vil til en viss grad hjelpe at verdenshandelen begynner å stabilisere seg igjen og at mange utviklingsland nå har høyere eksportinntekter enn de hadde før krisen.

Mange utviklingsland har gjennom historien tatt opp store lån og bruker nå heller penger på nedbetaling av gjeld enn på utdanning, helse og infrastruktur. Det er derfor et mål at rike land skal ettergi gjelden.

Grunnleggende problemer

En ting er å registrere verdens fattigdom, noe annet er å forstå hvorfor utviklingen går så sakte. FN organene UNRISD og UNDESA, som arbeider med økonomi og sosial utvikling, har i sine rapporter påpekt de negative sidene ved nyliberalismen som en av årsakene til at utviklingen går langsomt. I 1980 årene stilte Verdensbanken og IMF som betingelse for lån og bistand krav om at utviklingsland måtte godta privatisering, handels- og finansliberalisering, kutt i statlige subsidier og nedbygging av statens rolle i økonomien. Det var de frie markedskreftene som skulle sørge for utvikling. ‘Den usynlige hånd’ ville styre til alles beste, så heller ikke fattigdomsbekjempelse ville kreve noen innsats fra statens side.

Kritikk av verdensbanken

På 1990-tallet ble det voksende enighet om at denne strategien ikke hadde kommet de fattigste til gode. Verdensbanken ble kritisert for å implementere den samme politikken i alle land uten hensyn til politiske, økonomiske eller kulturelle forhold. Mens rike land hadde utviklet sin industri gjennom å beskytte egne markeder, ble utviklingsland hindret i å gjøre det samme.

Flere av de nye rapportene fra FN-systemet tar avstand fra den nyliberale politikken. Med et fokus på menneskelig utvikling og ikke bare økonomisk vekst har FN lenge stått for noe annet enn Verdensbanken og IMF. UNRISD anbefaler en aktiv politikk fra staten for å skape arbeidsplasser og stimulere etterspørselen etter nasjonale produkter.

Mål for 2030

Arbeidet med de nye målene som skal gjelde fra 2015 til 2030 er allerede i gang, og i denne prosessen har FN mottatt uvanlig mange innspill. Et hovedmål blir nå at alle fattige skal hjelpes og ikke bare halvparten.