Hånden ser

Helt fra fødselen av erfarer vi verden gjennom sansene. Små barn spiser på alt, tar på alt. De oppdager og forsker og prøver ut. De biter i materialet, smaker, banker, kaster og lytter. Med sansene får vi kunnskap om materialene vi er i kontakt med. Man kan spørre seg hvilke av alle våre sanser som har hatt mest betydning for å lære disse stoffene å kjenne. Fort vil man svare at synet er spesielt dominerende, men ingen sans gir så inngående kjennskap til materialene som håndens følsomhet.

Vi er med hånden både i skapelse og i læring. Det er i handlingen, i bearbeidingen, at materialfølelsen blir vekket samtidig som den blir til evne. Vi oppnår en sikkerhet om verden, ikke som viten, men som en sikker følelse. Derfor er hånden ikke bare et viktig instrument for å være skapende, men for å få øye på det som er skapt.

Den kunnskapen vi får gjennom berøring er ikke intellektuell, det finnes kanskje ikke en gang ord for den. Derfor blir vi ikke så lett klar over den. Den er taus som det heter, det vil si begrepsløs, men ikke idéløs, eller, – ideen er ikke begrep, men plastisk form (Steiner 1986). Denne kunnskapen er helt nærværende, den berører oss i dobbelt forstand.

Verktøy for sanseopplevelsen

I møte med et materiale legger vi gjerne hånden på det, stryker over det for å få mest mulig informasjon fra det. Vi opplever form, volum, tekstur, temperatur, masse, vekt osv. Men for å få ordentlig og intim kontakt har vi behov for å gjøre noe med materialet; bryte det opp, se hva som er inni, kjenne om det er hardt, seigt eller sprøtt.

De fleste materialer er umulig å bearbeide med bare hendene. De er gjerne for harde. Men med verktøy har vi muligheten til å gripe inn i materialet.

Til materialet tre trenger vi for eksempel kniven. Den skarpe eggen blir som en forlenget finger som føler seg inn i emnet, og som slik utvider kunnskapen om materialet.

Jern representerer noe helt annet. Det er mørkt og kan oppleves som kaldt og brutalt i sin hardhet. Det er forholdsvis utilgjengelig for fingrenes direkte følsomhet. Men ved å slå på det med noe som er akkurat passe tungt, kan vi kjenne på jernets kvalitet. Alt etter hvor mye man varmer jernet, kan man, tvers gjennom skaftet og hodet på smihammeren, kjenne nøyaktig på metallets beskaffenhet.

Dette er eksempler på to materialer som har blitt anvendt til alle tider, og som på grunn av sine mangfoldige egenskaper har blitt benyttet på svært ulike vis. Fra pil og bue, der spenst er avgjørende, til instrumenter, der klang er betydningsfullt. I fremtiden skal de kanskje benyttes på helt andre vis enn vi kjenner i dag. Derfor kan håndens dyktighet og kjennskapet til materialene sees uavhengig av håndverkstradisjoner. De er i seg selv viktige erfaringer elevene må få med seg. De er førstehåndserfaringer.

Fremtidens produkter

Et fåtall kommer i fremtiden til å ha direkte bruk for kunnskapen å kunne forme i tre med skjærejern. Men kompetansen er overførbar i vid forstand. Disse møtene med materiale utvikler generelle evner og dyrker de kognitive og fysiske erfaringene som er nødvendig for full intellektuell utvikling. (Sigman hos Mathisen).

Derfor trenger elevene en bred erfaring med ulike materialer; papir, kull, lær, bivoks, ull, tinn, betong, gips, jord, kompost – mulighetene er uendelige, og alle stoffer representerer ulike kvaliteter og opplevelser. Og jo flere man erfarer, desto større blir erfaringsspekteret og den kroppslige kunnskapen.

En slik dyp erfaring med det stofflige gir elevene grunnlag for å utvikle dømmekraft i fremtiden (Steiner, 1999).

Mye er i dag flatpakket og ferdig til montering, det er utviklet universalverktøy, og det følger med bruksanvisning. Vi klarer oss. Men fremtidens produkter er ennå ikke oppfunnet. Materialene vil måtte brukes på nye måter. Verktøy og metoder skal fortsatt utvikles. Og de som skal gjøre dette, de trenger førstehåndserfaringer. Derfor er det viktig at elevene på skolen kan få bruke hendene i direkte møte med nettopp materialene. Slik kan de utvikle nødvendige evner for den fremtiden de selv skal stå i.

Artikkelen har tidligere vært trykket i tidsskriftet Steinerskolen, nr. 3/2015