Nr. 2019/1
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Kvinne viser frem produkter laget ved nålebinding
Ånd og hånd

Nålebinding mot stress

Jannike Østervold

Hvis det er vanskelig å koble ut tankene på jobb og alt som skulle være gjort, la hodet få en pause og ta i bruk hendene.

Mitt beste råd er: Lær deg noe nytt som du må bruke hendene til, det kan være håndarbeid, håndverk eller et kunstnerisk uttrykk. Ikke bare virker det bra mot stress, men ifølge hjerneforskere er det direkte sunt for hjernen din at du bryter de vante mønstrene og lærer noe nytt.

Finn fram til noe du ikke kan fra før, men som du har lyst til å lære deg. Gjerne noe som utfordrer deg skikkelig, noe du ikke er sikker på om du kommer til å få til. Og her er det ikke resultatet som teller, men prosessen. Jo vanskeligere, desto bedre. Selv har jeg funnet passende utfordring ved å forsøke meg på en av de eldste håndarbeidsteknikkene som finnes.

Vikingenes strikking

Sist høst var jeg en tur i Sverige og besøkte blant annet høstmarkedet på Skillebyholm gård i Ytterjärna. Der var det en mengde salgsboder med mat og håndverksprodukter. På et av bordene lå en rekke flotte, håndlagde votter i en teknikk jeg ikke kjente fra før. Ikke var det strikking, og ikke var det hekling. De var tette og faste og så ut til å være supre til ski-bruk. Jeg endte opp med å kjøpe et par og ta med meg hjem. Det viste seg at vottene var laget i en gammel teknikk som kalles nålebinding, som ble brukt bl.a. av vikingene.

I Sverige er det funnet votter i nålebinding som stammer fra ca. år 300–400 etter Kristus. På 1600–1700 tallet tok strikking gradvis over, og rundt 1960 var det knapt levende mennesker igjen som behersket nålebindingsteknikken. Heldigvis har entusiaster i husflidslag og museer klart å redde og dokumentere mange varianter av sting, og nå ser det ut til at interessen igjen er stigende.

Istedenfor strikkepinner bruker du en stor, flat nål, og du former løkker rundt tommelen, som nålen tres gjennom. Hvor vanskelig kan det være, tenkte jeg.

Dette var så sært at jeg fikk lyst til å prøve meg på det. Utrolig nok hadde jeg en slik nål liggende hjemme, som jeg kjøpte for mange år siden av en jente som hadde en kjæreste som laget slike nåler av einer. Man vet jo aldri hva man kan få bruk for… Og et nøste med ullgarn hadde jeg alltids. Da var utstyret på plass, og det gjensto bare å finne ut hvordan jeg skulle gjøre det.

Biblioteket ble redningen. Det fantes både en bok og et hefte. Begge var utlånt, men jeg satte meg på venteliste og holdt motivasjonen oppe mens jeg ventet på tur. Endelig satt jeg der med instruksjonsheftet og skulle nålebinde.

Kvinne arbeider med nålebinding

Nålebinding. Foto: Hege Eilertsen, Lofotr vikingmuseum.

Prøving og feiling – og feiling igjen

I innledningen leste jeg noe om at det var begynnelsen som var det vanskeligste. Det sto at i Øst-Europa var det i tidligere tider vanlig at mødrene sendte med døtrene påbegynte nålebindinger i brudeutstyret, slik at de skulle kunne lage strømper til mennene sine. Det var da pussig, tenkte jeg. Hvorfor kunne ikke døtrene bare lage det hele selv? Etter noen timers forsøk forsto jeg det bedre. Tenk at det var så mange varianter av uløselige garnfloker. En interessant egenskap ved nålebindingen er at den ikke kan rekkes opp – og det er jo bra i noen sammenhenger, men ikke akkurat når du sitter der og fomler og har gjort en feil. Så det gikk minst et halvt nøste med til å lage mislykkede begynnelser. Mens jeg holdt på med dette var jeg overhodet ikke bekymret for deadlines på jobben – all min konsentrasjon var rettet mot de gjenstridige garnløkkene. Sånn sett var prosjektet riktig vellykket allerede.

Jeg fikk enda mer respekt for den svenske damen som hadde laget vottene mine, og kontaktet henne da jeg skulle skrive denne artikkelen for å høre hvordan hun hadde lært å nålebinde.

Til slutt ga jeg opp å følge instruksjonene i heftet og tok fram boken i stedet. Der fantes det flere alternative framgangsmåter for å starte et nålebindingsarbeid, og det ble sagt at mange begynnere syntes disse metodene kunne være enklere. Enten det var de nye instruksjonene eller mine minst tjue mislykkede forsøk som hadde gitt meg trening, så begynte det å gå bedre. Nå er jeg i stand til å produsere en oppstartremse som ligner litt på det som står i boken. Neste utfordring blir å lære seg det som kommer etter den vanskelige begynnelsen. Men det er ingen hast, her er det veien og ikke målet som teller.

Hvordan kan du lære nålebinding

Etter å ha strevd med oppskriftsbøkene har jeg nå funnet et fint nålebindingskurs på nettet, som i tekst, bilder og video demonstrerer grunnleggende nålebindingsteknikk. Kurset er utviklet av Hanne Rodahl Johansen i forbindelse med at hun var masterstudent ved NTNU i 2016. Hun har hatt sommerjobb på Lofotr Vikingmuseum hvor hun har lært seg å nålebinde, og hun anslår at nettkurset kan gjennomføres på ca. 12 timer. Så hvis du føler deg inspirert til å gjøre et forsøk på å lære nålebinding – sjekk Hannes kurs eller sjekk med ditt lokale husflidslag.

I Trøndelag kan du gå på nålebindingsverksted i regi av Strinda husflidslag.

Lofotr Vikingmuseum