Hvilken kunstform eller kunstformer arbeider du med?

I hovedsak skulptur og relieff, men landart og installasjon er også fascinerende. Mine viktigste materialer er stein, tre og stål, men leire og gips har vært uunngåelige under skissearbeidet. Jeg syns det er spennende med ulike materialer, så jeg har også prøvd meg på betong, kobberblikk, plexiglass, epoxy, polyester, glassfiber, plast, bronse, voks, isopor, snø, is, aluminium og sand. Jeg har også stor bredde i formspråket, som kan være både figurativt og non-figurativt.

Hvor tidlig ble du bevisst at det var denne veien du ville gå?

Det våknet i meg først i 24-årsalderen, men det tok noen år før jeg våget å ta steget fullt ut. Det var vel manglende selvtillit og de økonomiske utsiktene som holdt meg i kragen. Til slutt skjønte jeg at det ikke var noen vei utenom. Jeg kasta meg ut i det med denne tanken som livbøye: ”Veien blir til mens du går”.

Konstruktivistisk skulptur av Arild Rørdal ved innfarten til Gnesta, sydvest for Stockholm.

Hva var det som inspirerte deg?

Jeg vokste opp med at de fleste ting rundt meg var håndlaget. Tenk bare på formene til et anatomisk formet ljå-orv, et økseskaft, et baketrau eller en trestamp – robåten! «Form follows function».

Som voksen begynte jeg med treskjæring da jeg var tiltrukket av ornamenter og det som lever der. Det fikk jeg god bruk for da jeg begynte i lære i restaureringsverkstedet ved Nidarosdomen. Samme år var jeg på besøk et sted og fikk se fire non-figurative former skåret i tre som lå ved siden av hverandre på en peishylle. Denne opplevelsen gjorde et uutslettelig inntrykk og vekket min interesse for samtidskunsten. Det gjorde at jeg først ga meg i kast med et deltidsstudium i kunsthistorie. Siden har det bare ballet på seg. Etter sju år ved Nidarosdomen begynte så mine vandreår. Da var det på tide å se nærmere på hva som lever i kunsten i vår tid og prøve ut ulike teknikker og materialer. Det fikk jeg mulighet til ved mine billedhuggerstudier i England og Tyskland.

Hvor viktig er hendene i ditt arbeid, enten med eller uten redskaper?

Ja, hva er mulig uten hendene? Med 3D-program kan man naturligvis arbeide med plastisk formgivning. F.eks. bygges hus bestående av dobbelbøyde flater og som settes sammen av elementer med ulik form. Men uansett forutsettes et kjennskap til det materialet formen skal utføres i. Etter min mening kan det først oppnås når formgiveren får en intensiv berøring med materialet. I leire kan jeg stort sett forme direkte med hendene. Men ellers krever hvert materiale sine verktøy og en forståelse for hva disse innebærer av muligheter og begrensinger. Verktøyet er en forlengelse av mine hender og fingre. Det blir et intimt forhold.

Ser du noen forbindelse mellom de to nesten like ordene hånd og ånd?

Det måtte være at jeg i stor grad ‘tenker’ med hendene når jeg former. Ideen til en av mine beste skulpturer oppstod ut fra ett enkelt håndgrep i leire etter at jeg lenge hadde søkt etter en form og var ganske fortvilet. Siden ble formen oversatt til en skulptur i stein på én meters høyde. Forstørring av en tredimensjonal form er en krevende oppgave. På samme måte som en lett mister noe av skissens liv og friskhet når man gjør en modell, like utfordrende er det å forstørre opp modellen. Da går det ikke bare å kopiere. Da må du kunne tilføre noe nytt for at resultatet skal bli like interessant som modellen.

Hans-Multscher-Gymnasium, Leutkirch, BW, Tyskland
– Oppdragsgiver ville ha et ‘friluftsklasserom’ kombinert med skulptur. Samtidig så jeg et behov for å bryte med et klart men kaldt arkitektonisk formspråk som også bidro til en rendyrket rektangulær ramme for skolegården.
Utgangspunktet var den greske søylen som bilde på mennesket i tiden for det første demokrati: Det greske templet er den første bygning i historien som har søyler stående ute ‘i det fri’: alle er like store og bærer like mye og danner på så måte en ”broderlig” helhet. Man kan knapt tenke seg noe bedre bilde eller forbilde for den enkeltes ansvar i helheten: det å bære – med selvfølgelighet, letthet og glede. Jeg har søkt et uttrykk for dette i et non-figurativt formspråk.
Materialer er jord, gress og betong. Søyle/bjelke består av labradorit, galvanisert støpegods og eik.

Kan du beskrive noen viktige perioder i din utviklingsvei?

Da kan vi se på noen prosjekter som har betydd endel på veien. Det jeg først og fremst tenner på er et oppdrag i en gitt setting. Fordi jeg lett inspireres av stedets karakter og stemning på den ene siden og oppdragsgivers behov og ønsker om funksjon. Er plassen for steril eller død er det kanskje snakk om å tilføye liv. Er den mangefasettert og urolig kan det være på plass å sammenfatte eller nøytralisere. Videre ser jeg gjerne at stedegne tradisjoner kan integreres i uttrykket.

I slike situasjoner har det alltid vært en drøm å kunne arbeide fram en helhet sammen med tilgrensende yrkesgrupper som malere, arkitekter, ingeniører, gartnere og landskapsarkitekter.