Nr. 2019/2
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Mennesker på teaterscene med kulisser
Engasjement for framtiden

Ungdom og framtidsvisjoner?

VILDE VON KROGH, GRUNNLEGGER, REKTOR OG LÆRER VED PROSJEKTSKOLEN / Kostymecroquis – tema Barokken

Kunsten som undersøkelsesfelt innehar sterke krefter. Ringvirkningene av den er en forutsetning for videre sameksistens med de svimlende utfordringer menneskeheten nå står overfor

I en verden der ungdommen streiker for klodens og sin egen framtid og får fravær fra et skolesystem som i økende grad glimrer med sitt eget fravær av kunst- og håndverksrelaterte fag, historie, filosofi og livssynslæring, er dette et betimelig spørsmål: – Hvilken framtid, basert på hvilke premisser?

Prosjektskolen som Kunstutdannelsesinstitusjon ser med bekymring på nedprioriteringen av kunst og samfunnsfag i den offentlige skolen, der realfag og den stadig akselererende teknologiutviklingen står i fokus.

Når vi som læringsplattform opplever ungdom som tror at Odyssevs er en restaurant og at samer er en gruppe innvandrere, undrer vi oss over pensum og hvor opplysningene som ligger ‘kun ett tastetrykk unna’ befinner seg. Der det tekniske kunnskapsnivået er skyhøyt er historieløsheten påtagelig.

VI OVERVÅKER OG OVERVÅKES

Popart-ikonet Andy Warhol uttalte en gang på 70-tallet at vi alle i framtiden ville få våre tildelte ‘15 minutes of fame’. Han hadde delvis rett i sin spådom, bare at vi nå opplever en uendelig rekke av pågående 15 seconds of fame via nettet. Vi er bokstavelig talt utbrettet.

Nå kan det nesten se ut som om utfordringen ikke ligger i synligheten, men i den nærmest umulige tilbaketrekningen. Vi overvåker og overvåkes, og tilgjengelighetskravet synes umettelig. Kommunikasjon er det nye mantra, men hva er det vi kommuniserer?

Som språk og kommunikasjonsform er kunst og nyere teknologi beslektede i sitt vesen, og kunsten har alltid tatt opp i seg nyvinninger innenfor sistnevnte felt, så som fotografi, film, data etc., både som verktøy og som en arena for diskusjon omkring både mulighetene og problemstillingene den teknologiske revolusjonen stiller oss overfor.

Hurtigheten er her et grunnleggende tema, med den iboende fallgruven av mangel på refleksjon og dypere forståelse av seg selv og omverdenen dette karusell-lignende tempoet kan avstedkomme.

Man kan på sitt minst optimistiske si at refleksjonen er blitt synonymt med skjermens refleksflate, at dypdykket erstattes av overflatesurfing, at selvinnsikt har blitt transformert til et omvendt magnetfelt, som skyver den endeløse strømmen av selfies bort fra personligheten, at det tidløse har fått en ny betydning som i uten tid; tidsfrarøvet, oppløst.

I et slikt lettere dystopisk bilde forsøker vi i samarbeid med studentene å gå inn i materien og utfordre den tenderende utflatingen. Hvordan ser eksempelvis tid ut for den enkelte, hvilken tegning eller plansje eller farge eller form vil du gi dette begrepet? Hvordan gripe og formidle dette abstrakte fenomenet som i så stor grad styrer oss? Og hvordan kan vi gjennom visualisering begripe begrepene? Hvis en gitt følelse innehar en lyd for deg, en temperatur, en lukt; undersøk og formulér det!

Taktiliser noe utover tastaturet, formgi noe berørbart. Finn din stemme og klangbunn, stol på dens betydning og rett til tilstedeværelse, gi den en kropp, en form, et vokabular.

Kunst er ikke bare et universelt språk. Kunst er også en bevissthetsprosess, både for den utøvende og for mottageren. I kunsten finnes det muligheter for andre erkjennelser og andre parametere for resultater og mestring enn de ellers målbare, som f.eks. i sport: hopper du høyest så hopper du høyest. Men hvem maler blåest? Yves Klein? Fordi han brukte fargen hyppig, eller fordi han tok patent på den?

PROSJEKTSKOLEN – ET PUSTEROM

I en rasjonell verden, som likefullt er fragmentert og oppstykket i sitt flimmer av tekniske forstyrrelser og avbrudd, så er kunstens tilbud om et rom for observasjon, konsentrasjon og fri eksperimentering stadig viktigere for det vi – lett flåsete – kaller Generasjon Prestasjon.

Prosjektskolen søker å danne et pusterom i det heseblesende, en lydhørhet midt i all støyen, et sted for den lange tanken.

Vårt mål er å trigge oppdagelsestrangen, først innover i den enkelte og som gruppe, for så å vende funnene utover i en kunstnerisk manifestasjon. Ikke nødvendigvis i form av et svar, men like gjerne som et utslynget spørsmål.

Kunsten inviterer til forskning på egne premisser og knebler ikke utrykket, men tvert imot undersøker og utfordrer det.

Det handler ikke om å bli trygg på seg selv – kunsten er uansett et utrygt felt – men utfordre det oppleste og drøvtyggede vedtatte, finne sin egen plattform og kanskje erkjenne at den er usikker, men likefullt din egen, bli modig nok til å kaste seg ut i det ukjente terrenget, omgjøre kaos fra fiende til venn. Kunst kan operere som et verktøy til vedlikeholdelse av undring. Og derigjennom, ved å anerkjenne annerledesheten, kan det på sitt beste føre til en større toleranse og aksept også av medmenneskers ulike ståsteder og forutsetninger.

Kunstens verdi ligger ikke bare i den materielt manifesterte sfæren, som objekt med salgsverdi slik våre folkevalgte ynder å fremstille det i sine stadige krav om at kunsten skal markedstilpasses og ha en økonomisk avkastning som drivkraft.

Kunsten som undersøkelsesfelt – etisk som estetisk, historisk som samtidig – innehar kraft i seg selv langt utover børsen, og den kritiske korreksen kunstfeltet kan bidra til er en forutsetning for videre sameksistens med de svimlende utfordringer menneskeheten nå på alle plan står overfor.

Original tenkning og løsningsorientering er en valuta i seg selv, og for at ungdommens framtidsvisjoner skal inneha et glimt av håp og et spor av medbestemmelse og påvirkningskraft heftet ved seg, anser vi det vidt favnende kunstneriske feltet som en viktig arena for utvikling av de tvingende nødvendige nye veivalg som må tas, basert på dypere empati gjennom innsikt, spørsmålsstilling og vilje til handling.

Verden trenger fortroppen – den opprørske avantgarden som kunsten representerer.