The Great Transition

Raskin påpeker i flere av sine publikasjoner at det moderne samfunnet står overfor en dyp strukturell krise. Det gjelder særlig ideen om uendelig vekst på en klode som ikke vokser, politisk fragmentering i et verdenssamfunn preget av gjensidig avhengighet og økende avstand mellom de privilegerte og de som står utenfor. I følge Raskin fører kapitalismen til at mennesker blir utnyttet, at makt konsentreres på stadig færre hender og til rovdrift på naturen. Han advarer mot at løsninger på utfordringene innenfor et kapitalistisk system bare vil føre oss dypere inn i krisen. Dersom målet er å gi næring til en kultur preget av ikke-vold, toleranse, respekt, og demokrati, drar business-as-usual i feil retning.

Raskin finner historisk belegg for å hevde at dyptgripende strukturelle endringer som regel blir utløst av økende global turbulens og usikkerhet. Etablerte strukturer er motstandsdyktige opp til et punkt der de er i stand til å absorbere svingninger og forstyrrelser. Når uroen overskrider en kritisk terskel, inntreffer store endringer, som etter en periode med ustabilitet og uorden ender opp i en ny stabil struktur.

Det Raskin omtaler som The Great Transition blir utløst av et mangfold av globale folkebevegelser, som er forankret i et felles verdigrunnlag. Det som binder dem sammen er prioriteringen av verdier, som blant annet uttrykkes i artikkel 28 i Menneskerettighetserklæringen av 1948: «Alle har rett til en sosial og internasjonal orden, der rettighetene og frihetene som er angitt i denne erklæringen, fullt ut kan realiseres» og i målene i The Earth Charter.

Konsumerisme, individualisme og dominans over naturen – dagens dominerende verdier – blir erstattet av livskvalitet, solidaritet og økologisk ansvarlighet. At «livskvalitet» bør være grunnlaget for utviklingen er ifølge Raskin selvinnlysende for stadig flere mennesker. Den andre verdien, «solidaritet», uttrykker opplevelsen av fellesskap med mennesker som bor på fjerne steder og med kommende generasjoner. «Økologisk ansvarlighet» bygger på en dyp ærbødighet for naturen. Bærekraftig utvikling forutsetter innsikt i at menneskene er integrerte deler i de globale økosystemene, og at vi er medansvarlige for å opprettholde livskraften i naturen.

Kunnskap, visjon og handling

På samme måte som psykologene skiller mellom menneskets kognitive (tanke), affektive (følelser) og konative (handling) sider hevder Raskin at samfunnsendring stiller krav til kunnskap, visjoner og handling. De tre dimensjonene gjelder både individuelt og kollektivt.

Kunnskap: Raskin argumenterer for at det er nødvendig å utvikle kunnskap om hvordan økonomi, samfunn og natur henger sammen i gjensidig avhengige interaksjoner. Integrerte nettverk basert på mangfold gir kraft til å gjennomføre endringsprosessene. En global systemanalyse har også normative konsekvenser fordi kunnskapen påvirker menneskenes verdier, perspektiver og intensjoner. Ved å studere verden forandrer vi den. Ved å forandre verden utdyper vi vår forståelse for de globale sammenhengene.

Visjoner: Visjoner om fremtiden er viktig for å vise retning i transformasjonen. Visjoner gir ingen garanti for en bedre fremtid, men de fungerer som kompass som viser vei gjennom tett tåke av usikkerhet. I denne sammenhengen er etablering av felles verdier, prinsipper og handlingsplaner av stor betydning. Arbeidet med visjoner må være en åpen prosess der alle blir invitert til å delta og bidra. Motivasjonen for å være aktivt med øker når en blir oppmerksom på de mulighetene som åpner seg.

Handling: Samspillet mellom organisasjoner, forskere og media er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for å skape endring. En global folkebevegelse, på tvers av kulturer, klasser og geografi, forutsetter at menneskeheten som helhet blir bevisst sitt skjebnefellesskap. Et slikt mangfold legger grunnlaget for kreativitet og handlekraft. I prosessen med å virkeliggjøre visjonen om globale løsninger, som omfatter hele spekteret av utfordringer og muligheter, er dette viktige forutsetninger.

Unity and diversity are both essential and complementary

Paul Raskin

Earthland

Den visjonen Raskin formulerer gjennom beskrivelsen av Earthland bygger på idealer som likestilling, toleranse og rettssikkerhet. Idealene i Earthland er uttrykt gjennom mottoet «en verden, mange steder». Det globale samfunnet er et nettverk av regioner med ulik karakter og størrelse. Det globale samfunnet har ansvaret for å sikre universelle rettigheter, biosfærens integritet, rettferdig bruk av felles ressurser, og for gjennomføringen av kulturelle og økonomiske bestrebelser som ikke kan delegeres til regioner.

Globalt medborgerskap og regional pluralisme er gjensidig avhengige av hverandre, mangfold stimulerer som nevnt kreativitet, og felles rammer gir stabilitet. Regionenes muligheter til å utvikle egne kultur- og naturavhengige samfunnsformer er bare begrenset av deres forpliktelser til å respektere felles ansvarsområder og prinsipper. Løsningene kan være vesentlig forskjellige mellom relativt homogene, små, fleksible regioner og store regioner, som kjennetegnes av komplekse styringsstrukturer.

Felles for alle regionene er økt vekt på ikke-økonomiske verdier. Jakten på penger viker for økt fokus på å legge til rette for aktualisering av individuelt og kollektivt potensial. Ved å stimulere utvikling av ferdigheter, relasjoner, kulturelle og sosiale aktiviteter blir livskvalitet viktigere enn materiell velstand. Kortere arbeidsdager, et resultat av produktivitetsøkninger, kombinert med en dramatisk reduksjon av sløsing, åpner for en livsstil som kombinerer moderat levestandard med økt livskvalitet. Raskin nevner også at en dramatisk reduksjon i de globale kostnadene til militæret representerer et viktig bidrag i arbeidet med å utrydde fattigdom. I fremtidssamfunnet Earthland er det kortere avstand mellom bosted og arbeidsplass, mange har hjemmekontor basert på avansert telekommunikasjon. I tillegg er det eksponentiell økning i folk som går, sykler og bruker offentlige transportformer. Avanserte kollektivløsninger bidrar til å knytte regioner sammen på måter som fremmer dialog og samarbeid.

Economies are a means for attaining social and environmental ends, not an end in themselves

Paul Raskin

Agoria, Ecodemia og Arcadia

Raskin tegner et bilde av et post-kapitalistisk globalt samfunn preget av variasjon. Han beskriver tre typer samfunn, Agoria, Ecodemia og Arcadia. I noen regioner vil en moderert form for markedsøkonomi ha en fremtredende posisjon (Agoria), andre preges av mer vekt på løsninger der staten har sterkere innflytelse (Ecodemia). Den tredje kategorien kjennetegnes av desentraliserte samarbeidende nettverk bestående av mindre bedrifter eid av de ansatte.

Agoria: Disse regionene har mange likhetstrekk med moderne kapitalistiske demokratier når det gjelder forbrukermønstre, livsstil og institusjoner. Men sammenlignet med selv de mest fremragende eksemplene på sosialdemokratiske modeller er forskjellene store når det gjelder sosial likestilling, miljøansvar og demokratisk engasjement. Støttet av en rekke strenge lover og reguleringer prioriterer bedriftene sosiale mål, bærekraftig teknologi og moderat materialforbruk.

Ecodemia: Her finner vi regioner som er inspirert av en demokratisk form for sosialisme der bedriftene blir eid av arbeiderne eller samfunnet. Næringslivet er organisert gjennom samarbeidende nettverk. Private investorer er erstattet av demokratiske investeringsprosesser. Offentlig kontrollerte regionale og samfunnsmessige investeringsbanker sikrer at alle prosjekter som settes ut i livet tilfredsstiller sosiale og miljømessige kriterier, i tillegg til tradisjonelle økonomiske kriterier.

Arcadia: I forhold til de andre regionene er samfunnet i Arcadia forankret i et levende nærdemokrati. Livsstilen kjennetegnes av materiell nøysomhet, og økonomien bygger på håndverkstradisjoner og ærefrykt for naturen. Selv om lokale løsninger står sentralt er menneskene nært knyttet til en kosmopolitisk kultur gjennom avansert kommunikasjon. Arcadia prioriterer innovasjon innenfor blant annet økologisk landbruk, miljøvennlig energi, kommunikasjon og nye kunstformer.

Avslutning

Paul Raskins fremtidsbilder er eksempler på utopiforskning der hensikten er å utvikle bilder av fremtidssamfunn, som på den ene siden er svært forskjellig fra dagens samfunn og på den andre siden er forankret i dagens virkelighet. I stedet for å utvikle prognoser om hvordan fremtiden kommer til å bli, eller utvikle scenarier som viser ulike alternative utviklingsbaner, viser Raskin til et visjonært fremtidssamfunn, Earthland, preget av stor variasjon. Agoria er regioner som utvikler løsninger på utfordringene ved å gjøre til dels dyptgripende endringer i dagens liberale markedsøkonomiske system. Ecodemia er regioner som med utgangspunkt i en sosialistisk samfunnsmodell utvikler radikale løsninger, som sikrer økt demokratisk deltakelse. Arcadia representerer den mest dyptgripende endring fra dagens samfunn. Arcadia gjør tilpasninger ut fra en klassisk anarkistisk samfunnsmodell. Regionene har en rekke fellestrekk med det vi i dag forstår med økolandsbyer.