Nr. 2014/4
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Polly-bok 1

Polly Higgins

Professor Ove Jakobsen, Senter for økologisk økonomi og etikk, Handelshøgskolen i Bodø

Polly Higgins mener at innføring av lover som kriminaliserer alle former for miljøfiendtlig praksis (ecocide) er et effektivt virkemiddel for å løse mange av de alvorlige utfordringene verdenssamfunnet står overfor.

Polly Higgins’ sterke miljøengasjement har sammenheng med at hun i studietiden møtte den østerrikske multikunstneren, arkitekten og økologen Friedensreich Hundertwasser. Han var en engasjert talsmann for at økosystemene er integrerte nettverk av ulike livsformer og at de alvorlige miljøproblemene verden står overfor i stor grad skyldes at naturen innenfor vår kulturkrets er redusert til en livløs økonomisk ressurs. For å løse miljøutfordringene var det, i følge Hundertwasser, nødvendig å behandle jordens økosystemer med respekt og verdighet.

Inspirert av Hundertwassers ideer har Higgins utarbeidet forslag til en verdenserklæring som skal ivareta naturens rettigheter. Lovgivningen som bygger på en økosentrisk virkelighetsforståelse, skal bidra til at vi viser omsorg for alt liv på planeten. Det vil si at loven skal forhindre handlinger som er til skade for dyr, mennesker og økosystemer i et globalt langsiktig perspektiv.

Lovreguleringer

Gjennom arbeidet som advokat ble Higgins oppmerksom på at rettssystemet har stor innflytelse på menneskelig adferd. Lovene skaper våre samfunn, de påvirker vår tenkemåte og de styrer vår atferd (Higgins 2010, s. 152). Internasjonal lovgivning kan dermed bidra til å endre bevisstheten til næringslivsledere og politikere. Ved å innføre strenge miljølover legges grunnlaget for en ny praksis som forhindrer ecocide.

Higgins definerer ecocide som ødeleggelse, skade på eller tap av økosystemer innenfor et gitt territorium, i et slikt omfang at innbyggernes levevilkår i dette territoriet har blitt sterkt redusert. På denne måten knytter hun wellbeing of the ecology of our planet sammen med menneskelig livskvalitet (Higgins 2010, s. XII).

I følge Higgins er ecocide selve antitesen til liv fordi det fører til irreversible skader på økosystemene, som svekker livskraften (resilience). I tillegg er ecocide en viktig årsak til krig og menneskelig lidelse og er dermed også en forbrytelse mot menneskeheten. I dag ser vi begynnelsen til at kampen om begrensede ressurser kan utvikle seg til alvorlige krigstilstander flere steder på kloden. Gjennom internasjonal lovgivning som kriminaliserer miljøfiendtlig praksis, er det mulig å påvirke multinasjonale selskaper innenfor ulike bransjer, for eksempel energi, gruvedrift, landbruk og skogbruk, til å endre praksis i en mer miljøansvarlig og dermed også fredsskapende retning.

Personlig ansvar

Et viktig poeng i Higgins’ argumentasjon er at det er personer, ikke bedrifter, som er juridiske aktører og som skal stilles ansvarlig og dømmes for ecocide. Det skal ikke være mulig for ledere og styremedlemmer å skjule seg bak upersonlige organisasjoner ved å godta store bøter betalt av bedriften for miljøforbrytelser de selv er ansvarlige for. Higgins påpeker at det i dag ikke er vanskelig å unngå personlig straffeforfølgelse for ledere i store bedrifter fordi ansvaret blir pulverisert gjennom kompliserte organisasjonsstrukturer.

Ved å knytte ansvar direkte til konkrete handlinger skal det ikke være mulig å unngå straff ved å vise til manglende kunnskap om konsekvensene. Dersom det hersker usikkerhet om hvilke miljøkonsekvenser ulike tiltak har, skal føre-var prinsippet praktiseres. Håndhevelsen av prinsippet skal være strengere i tilfeller der usikkerheten er høy eller der de negative konsekvensene antas å være store. Føre-var prinsippet bygger på prinsippet om omvendt bevisbyrde, det vil si at det er den som utfører handlingen som må bevise at den ikke har negativ innvirkning på menneske eller natur.

En lov som forbyr ecocide kan også brukes til å straffeforfølge ‘klimafornektere’, det vil si personer og organisasjoner som forvrenger vitenskapelige fakta slik at politikere og ledere innenfor næringsliv og offentlig forvaltning blir påvirket til å nedprioritere tiltak som forhindrer klimaendringer.

Forebygge

Higgins påpeker at fokus må være ‘upstream’, det vil si at målet er å eliminere årsakene til at miljøproblemer oppstår, ikke å redusere de negative symptomene av miljøfiendtlig virksomhet (‘downstream’). Fordi menneskelig livskvalitet er avhengig av at økosystemene er livskraftige, må naturens interesser alltid gis høyeste prioritet. Konsekvensen er at dagens politikk må snus på hodet slik at økonomi og samfunn får status som støttefunksjoner for økosystemene.

Et viktig virkemiddel i en slik snuoperasjon er å lovregulere bankvirksomhet, og da særlig beslutninger som bestemmer hvilke prosjekter bankene skal bidra til å finansiere. Verdensbanken har utarbeidet kriterier for å dele inn i kategori A prosjekter som har alvorlige negative miljøvirkninger, kategori B prosjekter som har moderate virkninger og kategori C prosjekter som har positive miljøvirkninger. Gjennom lovgivning skal bankene tvinges til å unngå prosjekter i kategori A og i økende grad prioritere kategori C prosjekter. Creation of the Law of Ecocide will close the door to investment in high-risk ventures which give rise to ecocide (Higgins 2012, s. 5). Strengere regulering av bankene vil dermed være et effektivt tiltak for å påvirke næringslivets investeringsstrategier.

Strukturelle endringer

For å beskytte miljøet mot uansvarlig økonomisk virksomhet er det ikke tilstrekkelig å bruke tradisjonelle virkemidler, som påbud/forbud og subsidier/avgifter. Higgins mener at strengere internasjonal miljølovgivning er nødvendig for å endre de strukturelle rammebetingelsene.

De nye lovene må omfatte paragrafer som slår fast at jorden ikke kan eies av private selskaper, ansiktsløse enheter som har rett til å ødelegge økosystemene. Slik det er i dag kan bedriftene forvalte egne eiendommer ut fra kortsiktige lønnsomhetsbetraktninger, selv om de langsiktige skadevirkningene på økosystemene er katastrofale.

Avslutning

For å bevare livskraftige økosystemer må det i følge Higgins vedtas lover som legger til rette for økonomisk utvikling basert på kreativt samarbeid og bevissthet om gjensidig avhengighet. Hun hevder at innføringen av The Law of Ecocide vil være et kraftfullt virkemiddel for å utvide vår kollektive bevissthet. Samtidig advarer hun mot lovgivning som har til hensikt å redusere negative symptomer i stedet for å forby miljøskadelig virksomhet. Hun hevder at symptomdempende tiltak ofte fører til at „the problem continues, often in time worsening“ (Higgins 2010, s. XIV). Radikal lovgivning er det mest effektive virkemiddel for grunnleggende endringer. Gjennom sin innsats har Higgins bidratt til å gi begrepet ecocide et praktisk relevant juridisk innhold.