Nr. 2011/4
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Økonomer med fokus på miljø og samfunnsansvar

Amarta Sen

Professor Ove Jakobsen, Senter for økologisk økonomi og etikk, Handelshøgskolen i Bodø

Amartya Sen stiller flere spørsmål ved dagens økonomi. Han er blant annet kritisk til økonomiens menneskesyn, der egeninteresse og nyttemaksimering står sentralt.

Amarta Sen argumenterer for at økonomien i sterkere grad må forankres i ansvarlige aktører, sosiale normer og samarbeid. Han stiller også spørsmål ved om det er mulig å løse den globale fattigdomskrisen og miljøkrisen uten å foreta dyptgripende endringer i økonomien. Det må rettes mer fokus på rettferdighet, livskvalitet og bærekraftig utvikling enn på konkurranse og økonomisk vekst.

Selv om Sen har gitt viktige bidrag i utviklingen av miljø- og samfunnsansvarlig økonomi, er han kritisert for å være en økonom ‘in the middle of the road’. Sen besvarte kritikken ved å akseptere at han kanskje befinner seg ‘in the middle of the road’, men at han beveger seg på en annen vei enn de tradisjonelle markedsøkonomene. I det følgende skal vi se nærmere på noen av spørsmålene Sen diskuterer.

Økonomi som moralvitenskap

Sen påpeker at økonomi, fra Aristoteles til Adam Smith, var en integrert del av praktisk filosofi der spørsmål knyttet til ‘det gode’ og ‘det rette’ sto sentralt. I følge Sen har økonomien etter Smith’s tid gått i en retning der etiske vurderinger er blitt fortrengt til fordel for abstrakte teorier og modeller. En konsekvens av at etikk har mistet sin sentrale posisjon innenfor økonomi er at avstanden mellom økonomi og den praktiske virkeligheten har økt dramatisk.

Økonomiens endimensjonale menneskesyn er et eksempel på en slik abstraksjon. Selv om Sen er enig med Adam Smith i at egeninteressen er en viktig motivasjonsfaktor, mener han at etiske verdier og moralske handlinger er nødvendige for å forstå og forklare økonomiske beslutninger og handlinger. Han stiller seg kritisk til at økonomisk rasjonalitet blir sidestilt med maksimering av egeninteresse. Sen påpeker i stedet at økonomiske aktører blir påvirket av sosiale verdier og normer. I følge Sen representerer uselviske handlinger en viktig forklaringsfaktor bak den økonomiske fremgangen i Asia. Han nevner ‘Japanese ethos’, ‘Confucian ethics’ og ‘Samurai codes of honor’ som eksempler på normsystemer som har avgjørende innflytelse på markedsaktørene2.

I tillegg påpeker han at uselvisk adferd er viktig i forbindelse med demokratisk tilgang på kollektive goder (f. eks. helsevesen) og ved fellesskapets håndtering av negative virkninger (f. eks. forurensning) knyttet til private goder. For å løse slike samfunnsoppgaver kreves det sosiale verdier og normer som er sterke nok til å holde egoismen i sjakk. Sen finner støtte for disse ideene i Adam Smith’s påpekning av at; „Man ought to regard himself, not as something separated and detached, but as a citizen of the world, a member of the commonwealth of nature, and to the interest of this great community, he ought at all times to be willing that his own little interest should be sacrificed“ 1.

Fattigdom

Innenfor nyklassisk økonomi er ressursfordelingen optimal dersom ingen kan få det bedre uten at noen får det verre (Pareto-optimalitet). Det vil si at vi ikke kan overføre ressurser fra rike til fattige fordi det vil redusere velstanden for de rike. Den eneste muligheten til å forbedre forholdene for de fattigste er å sørge for generell vekst gjennom effektivisering og rasjonalisering. Økonomiens fordelingsprinsipp er med andre ord et rent effektivitetsmål som ikke sier noe om en fordeling er rettferdig eller ikke. I overensstemmelse med dette prinsippet har Obama problemer med å gjennomføre sosiale tiltak som innebærer høyere skatter for de rikeste. Brundtland rapporten slår fast at vekst i den rike del av verden er en nødvendig forutsetning for å løse de globale fattigdomsproblemene. Sen stiller seg kritisk til Pareto-optimalitet og argumenterer for at rettferdighet må erstatte dette effektivitetsbaserte fordelingsprinsippet i økonomien.

Velferd

Sen kritiserer økonomiens individfokuserte velferdsbegrep der samfunnets samlede velferd er summen av individuell nytte. I stedet hevder han at den enkeltes velferd ikke er uavhengig av hvordan relasjonene mellom menneskene er organisert. Sen er opptatt av frihet og demokrati og mener at frihet i betydningen positiv frihet til å uttrykke verdier, holdninger og politiske meninger representerer en grunnleggende forutsetning for samfunnets velferd. I følge Sen kan ikke frihet reduseres til „the ability to meet crucially important economic needs“, friheten må også omfatte muligheten for „expanding political participation and broadening social opportunities“ 3.

Dersom positiv frihet blir fortrengt av økonomiens negative frihetsbegrep, som bare viser til fravær av ytre forhindringer for aktørenes valgmuligheter på markedet, hevder Sen at mennesket reduseres fra å være en ansvarlig aktør til en behovsstyrt ‘pasient’. Han er kritisk til at problemer i tilknytning til fattigdom og miljø kan løses innenfor rammen av negativ frihet, i stedet argumenterer han for at endring skjer ved å øke aktørenes positive frihet. Refleksjon og økt selvforståelse er viktige virkemidler for å utvikle den enkeltes positive frihet. Det vil si at menneskene betraktes som moralske aktører, som er bevisst sitt sosiale medansvar.

Bærekraftig utvikling

Sen hevder at målsetningen om bærekraftig utvikling forutsetter en avklaring av hva det er som skal bevares. Et av de sterkeste argumentene for å beskytte miljøet er vårt etiske ansvar for å sikre kommende generasjoner de samme mulighetene for livsutfoldelse som vår generasjon nyter godt av. Men det er noe fundamentalt galt dersom ansvaret for bærekraftig utvikling fører til at vi glemmer vårt ansvar for å forbedre livsbetingelsene for de fattigste som lever i dag.

Bærekraftig utvikling, i tid og rom, forutsetter med andre ord at økonomiens forbruksorienterte menneskesyn (konsumerende pasienter) erstattes med et økologisk menneskesyn, karakterisert ved blant annet helhetsforståelse og sosialt medansvar. I artikkelen Why We Should Preserve the Spotted Owl argumenterer Sen for at vi ikke bare er ansvarlige overfor andre mennesker, vi har også ansvar for å sikre artsmangfold i naturen, ikke fordi det er viktig for menneskelig velferd, men fordi alle livsformer har egenverdi.

Sen påpeker at globalt samarbeid er en nødvendig forutsetning for at vi skal nå målet om rettferdig fordeling av ressursene og bærekraftig utvikling. En nødvendig betingelse for å etablere et forpliktende globalt samarbeid er at menneskene gis frihet til å tenke, vurdere og handle som ansvarlige aktører. Kort sagt, „the relevance of citizenship and of social participation is not just instrumental. They are integral parts of what we have reason to preserve“ 4.

Litteratur:

1 Amartya Sen (1987) On ethics and economics, Basil Blackwell

2 Amartya Sen (1993) Does business ethics make economic sense? Business Ethics Quarterly, Vol. 3. No. 1

3 Sudhir Anand and Amartya Sen (2000) Human development and Economic Sustaiability, World Development Vol 28 No. 12 pp. 2029–2049

4 Amartya Sen (2004) Why should we preserve the spotted owl, London Review of Books, Vol. 26 No. 3, 5 February pp. 10–11

Biografi:

Amartya Sen er født i 1933 i Santiniketan, Britisk India. Han gikk på en barneskole der lærerne la mer vekt på å utvikle elevenes vitebegjær og nysgjerrighet enn på gode karakterer. Disse idealene preget hans holdninger til kunnskap og forskning senere i livet. Sen studerte ved Visva-Bharati University i Calcutta og ved Delhi School of Economics før han dro til England og fortsatte økonomistudiene ved Trinity College i Cambridge hvor han i 1959 disputerte for doktograden.

I årene som fulgte underviste Sen i økonomi ved en rekke universiteter i India, England og USA, blant andre University of Calcutta, Jadavpur University, Delhi, University of Oxford, London School of Economics og Harvard University. 1998 ble han tildelt Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel for sine vitenskapelige bidrag innenfor ‘social choice’ teori. I dag er Sen mest kjent for viktige bidrag innenfor håndtering av fattigdom, utviklingsteori, velferdsøkonomi og politisk liberalisme. Det er verd å merke seg at Sen var den første akademiker fra Asia som ble leder ved et college i Cambridge.