Inflasjon er beslektet med det engelske ordet inflate, som betyr å blåse opp. De kjente eksemplene på superinflasjon husker vi fra land som trykte opp store pengemengder og spredde dem ut i befolkningen. Vi ser for oss bilder fra mellomkrigstidens Tyskland hvor folk trengte enorme pengebunker for å kjøpe et brød. Jeg husker også sedler fra Zimbabwe med så mange nuller at de var vanskelige å telle. I slike situasjoner må du øyeblikkelig bruke de pengene du får, fordi de i neste øyeblikk kan miste sin verdi. Når Norge har et inflasjonsmål på 2 % så dreier det seg om noe helt annet og kan betraktes som positivt. Inflasjon kan blant annet være en hjelp for de med mye gjeld.

UBALANSE

En annen definisjon på inflasjon er at det er ubalanse mellom mengden av penger og mengden av varer. Øker pengemengden uten at varemengden øker, vil prisene kunne stige raskt. Men det motsatte kan også skje, nemlig at pengemengden er konstant og at varetilgangen synker, da kan også prisene stige. Vi lever i et globalt marked hvor det er mangel på elektrisitet og drivstoff, og dermed stiger prisene ikke bare på disse energikildene, men også på matvarer og alt annet hvor energi er nødvendig i produksjonen. Det er derfor et spørsmål om begge formene for prisstigning bør kalles inflasjon. I begge tilfeller vil pengene bli mindre verdt, men bør de to formene for prisstigning bekjempes med de samme virkemidlene? Det kan virke ulogisk å heve rentene når prisene stiger på grunn av varemangel. Renteheving er et middel til å begrense pengemengden som er i omløp i samfunnet, men i dagens situasjon er det jo ikke overflod av penger som er problemet. Regjerningen vil ha et stramt budsjett for å unngå inflasjon og renteheving, men det virker nokså absurd at de derfor senker bistandsbevilgningene, tilskudd til frie musikklinjer, bibelskoler og mye annet som ikke er inflasjonsdrivende. Det eneste myndighetene oppnår med dette er å senke de kulturelle kvalitetene i vårt samfunn og å begrense hjelpen til de ute i verden som trenger det mest.

FORSVAR FOR RENTEHEVING

Til forsvar for Norges Bank kan det argumenteres for at de må heve rentene også når varemangel er problemet. Det kan nemlig dempe prisstigningen slik at ikke noen utnytter denne utilbørlig til sin fordel. Norges Bank er også opptatt av den synkende arbeidsledigheten. I mange yrker er det mangel på kvalifiserte arbeidere, noe som igjen kan føre til lønnspress. Det vil si at bedriftene byr over hverandre for å få tak i de beste eller eneste kandidatene. På sikt kan også dette føre til prisstigning. Men for folk som i dag sliter med høye priser og høye renteutgifter, er jeg ikke sikker på om slike argumenter vil virke hverken overbevisende eller til trøst.

Noen hevder at de store pengemengdene som ble pøst ut til koronatiltak, er det som nå slår ut i form av stor aktivitet i det økonomiske livet. Tilsvarende kan en si at alle vi som ikke hadde noe å bruke penger på under koronatiden, nå har begynt å åpne kontoene. Sett fra en slik vinkel har vi en økt pengemengde i omløp og dermed en reell inflasjon.

I eldre økonomisk teori mente man at man måtte velge mellom inflasjon og arbeidsledighet. Dette gjaldt til man på 1970-tallet fikk stagflasjon, det vil si både arbeidsledighet og inflasjon på en gang.

En annen side av rentehevingen er at vi lenge har hatt en ekstremt lav bankrente. Dette har fristet mange til aksjespekulasjoner, som ikke alltid har falt heldig ut. Ved at folk sparer i banken lånes pengene videre ut til prosjekter som er blitt grundig vurdert. Aksjer kan i større grad være risikokapital, dette er en viktig kapital i dagens samfunn, men den bør gis av dem som har råd til å ta en slik risiko.

Vi som bygget hus på 1980-tallet hadde bankrenter på rundt 15 % og tenker at en styringsrente på rundt 4 % er det vi husker som en relativt normal økonomi. Det kan være en viktig grunn til å sette opp renten. For banker som Cultura, som ikke driver med spekulasjon i valuta eller verdipapirer, men lever av det som kalles rentedifferansen, er det en stor fordel med en styringsrente på dette nivået.

OLJEN EN INFLASJONSKILDE?

Inflasjon betyr en oppblåst pengemengde. Utover på 1980-tallet begynte oljepengene å strømme inn over landet. Først til alle som jobbet i oljen, så til de som leverte tjenester til dem som jobbet i oljen osv. Samtidig begynte staten å bruke både fra avkastningen av oljefondet og skatter og avgifter fra alle som tjente på oljen. Det er vanskelig å betrakte dette som noe annet enn oppblåsing av pengemengden. Fordi vi importerer mat, klær, sko, teknologi og mye annet som er produsert i lavkostland, fikk vi ikke generell prisstigning. Det skjedde ikke en økning i konsumprisindeksen, og dermed viste ikke beregningene tegn til inflasjon. Snarere kunne det se ut til at vi manglet den ønskede inflasjonen på 2 %, og renten ble senket. Men lav rente og høye oljeinntekter bidro til sterk prisstigning på boliger i sentrale strøk. Dette ble ikke betraktet som resultat av inflasjon, men positiv verdistigning. Skjønt for unge som ønsket å kjøpe egen bolig, slo det veldig negativt ut. Ut fra dette perspektivet kan det hevdes at vi lenge har hatt høy inflasjon, som er blitt skjult av lave importpriser, og at høstens rentehevinger er et korrektiv som burde kommet for lenge siden. Forhåpentligvis vil rentehevingen føre til mere fornuftige priser på boligmarkedet. Dette kan selvsagt bli problematisk for noen, derfor bør ikke prosessen skje for raskt.

I den norske økonomien har det også vært en rekke andre hendelser, som ikke er omtalt her. Denne artikkelen kan like lite som de fleste andre gi et fullstendig bilde av alt som beveger seg i norsk økonomi, men den er et forsøk på å belyse noen sentrale spørsmål.