Det snakkes ofte om barnefattigdom, men det er misvisende. Det er ikke barna som er fattige, men foreldrene som har lav inntekt. I Norge defineres lavinntektsfamilier som de som har mindre inntekt enn 60 % av median­inntekten. Det kan være mange ulike årsaker, foreldrene kan ha problemer med å finne arbeid eller ha mistet det arbeidet de hadde. For innvandrere kan det ofte ta tid før de kommer i jobb.

I lavinntektsfamiliene er det er ofte enslige foreldre, og det kan være foreldre som sliter med rus eller andre helseproblemer. Antall lavinntektsfamilier har steget fra 4 % til 10 % i løpet av de siste 20 årene. Halvparten av disse familiene har innvandrerbakgrunn. I Oslo har tallet gått noe ned, mens i 264 andre kommuner er tallet stigende, og høyest er det i Drammen.

Det er heller ikke like kult å ha vært på sommerferie hos bestemor på Løten når alle andre har vært i kjente storbyer eller solt seg i palmesus på eksotiske strender.

Mange av de som regnes for lavinntektsfamilier i Norge, hadde ikke vært det hvis de hadde flyttet til Sverige og beholdt den norske inntekten. Det viser at begrepet er relativt, og vi må reise lenger ut for å finne virkelig fattige barn, som lider av sult og underernæring. Norske barn er globalt sett privilegerte med gratis helsetilbud og skole. Velferdssamfunnet har mange støtteordninger, men det finnes likevel norske barn som kan være sultne når de legger seg om kvelden.

SKAM OG UTENFORSKAP

I et samfunn hvor økonomisk rikdom blir ansett som et tegn på suksess, kan noen komme til å se ned på dem med lite penger. Det kan også være tungt å skille seg ut, og det kan oppleves som skamfullt å ha dårlig råd. For barn merkes dette når de ikke kan gå i bursdager fordi de ikke har råd til presanger, når de ikke kan delta i idrett, på kulturskolen eller andre aktiviteter fordi familien ikke kan betale for medlemskap og utstyr.

Det er heller ikke like kult å ha vært på sommerferie hos bestemor på Løten når alle andre har vært i kjente storbyer eller solt seg i palmesus på eksotiske strender. Det kan være umulig å følge opp presset om merkeklær og siste nytt i mobil og datautstyr. Det er heller ikke så trivelig å gå når alle de andre har elektrisk sparkesykkel. Hvis det er aktuelt med russebuss, har disse barna sjelden noe å stille opp med. I verste fall kan utenforskapet føre til mobbing. Foreldrene strekker seg ofte langt for å støtte sine barn, men det er begrenset hva de kan klare med lav inntekt.

KULTURELL FATTIGDOM

Økonomisk fattigdom behøver ikke å føre til kulturell fattigdom. Bevisste foreldre kan gi barna viktige impulser og bruke tiltak som bibliotekene aktivt. Men i praksis er det mange av disse barna som sliter med skolearbeidet og har høyt fravær. Flere faller også ut av skolen. Hvis hjemmet er tynget av rus eller depresjon, kan det smitte over på de unge. I verste fall kan barnefattigdom bidra til at de unge søker seg til kriminelle miljøer hvor de kan oppleve spenning, få anerkjennelse og også tilgang på materielle goder.

Det beste middelet mot fattigdom er å gi mer penger til de som trenger det. Milton Friedman, som ellers er beryktet for mange av sine forslag, var også opptatt av negativ skatt. Det vil si at de med lav inntekt skulle få penger, mens de med høy skulle betale. Ingen land har gjennomført dette i praksis, men i den norske velferdsstaten sørger myndighetene for noe overføring fra de rikeste.

Men til tross for politikernes mange løfter blir de rike rikere og de fattige fattigere. Politikerne makter heller ikke å bidra til et reelt løft av de laveste lønningene. Fler peker på økt barnetrygd som et godt virkemiddel, men det skjedde ikke i årets statsbudsjett.

FRIVILLIGHET HJELPER

Liv Anna Lindman har i en annen artikkel i dette Pengevirke pekt på de urimelige høye husleiene det er lov til å ta i de store byene og at det trengs styringstiltak fra myndighetene. Men så lenge politikerne ikke klarer å ordne opp, er det viktig at ideelle organisasjoner gjør en innsats på dette området. Gratis matutdeling er viktig for mange.

To av organisasjonene som gjør mye for barn er Redd Barna og Kirkens Bymisjon, som både arrangerer ulike aktiviteter og låner ut gratis sportsutstyr. I Cultura Gavefond får vi jevnlig søknader fra mennesker og organisasjoner som vil gjennomføre tiltak for barn fra lavinntektsfamilier.

Det beste middelet mot fattigdom er å gi mer penger til de som trenger det.

Alle foreldre kan gjøre en innsats ved å bidra til felles innsamlinger til bursdagsgaver, ulike skoleutgifter og annet hvor en aksepterer at bidragene er ulike, men at dette aldri kommer fram for andre enn de som organiserer innsamlingen. I påvente av politikernes tiltak er det bare fantasien som setter grenser for hva vi kan gjøre.

NYE ALLIANSER

Et økende antall miljøbevisste foreldre har sluttet med storbyshopping og fjerne feriemål, men velger heller ferie til fots eller med sykkel i norsk natur. De boikotter merkeklær og kjøper heller brukt eller strikker selv. Disse foreldrene ser nøysomhet som viktig både for barnas utvikling og det ytre miljøet. Kanskje gir de en betydelig andel av inntekten til organisasjoner som Utviklingsfondet. Selv om utgangspunktet er forskjellig, kan de bidra til å senke utgiftskravet for de unge. Kanskje kan de bidra til at dagens luksusforbruk blir betegnet som skamfullt, og ikke det å ha lite penger.

Ikke dermed sagt at vi skal slutte å arbeide for å heve inntektsnivået til dagens lavinntektsfamilier. Vi trenger økt bevissthet om at dagens økonomiske verden er urettferdig både nasjonalt og globalt. Det er ikke slik at noen har gjort seg fortjent materiell overflod, mens andre har fortjent det motsatte.

(Faktagrunnlaget til denne artikkelen er hentet fra de mange seriøse nettsidene om barnefattigdom i Norge.)