I 2017 hadde vi en artikkel i Pengevirke om den nye økolandsbyen Permatopia, som var under etablering på Syd-Sjælland. Kirsten Arup og hennes mann var de første beboerne som flyttet inn i november 2017, og hun forteller om sine erfaringer etter fem år i økolandsby.

«I Danmark er det nå virkelig mange som søker til forskjellige former for bofellesskaper, med mer eller mindre omfattende grader av fellesskap. Permatopia er et av de stedene som er veldig ambisiøse og får mye oppmerksomhet på grunn av det. Vi er så eksperimentelle på mange måter at det krever umåtelig mye av oss – og noe lykkes, annet går ikke fullt så bra. Det er laget undersøkelser som viser at den ideelle størrelsen på en økolandsby er mellom 30 og 50 husstander. Vi er så 90 husstander med i alt 140 voksne og 80-90 barn, og det er mange!» sier Kirsten.

MANGE DRIFTSOPPGAVER LØSES AV FELLESSKAPET

Oppstarten var ikke uten utfordringer, mye gikk galt i byggeprosessen, det ble mange endringer underveis og kostnadene ble høyere enn beregnet. Mange mennesker skulle finne ut av hvordan de kunne samarbeide og fordele alle oppgavene som hørte med til å drive alle de ulike virksomhetsområdene. Økolandsbyen har selv ansvar for blant annet vannrensing, varme, landbruk og vannforsyning, og alle beboere skal på en eller annen måte bidra til fellesarbeidet.

Barna har det godt i Permatopia, hvor de alltid kan finne lekekamerater, og det er mange steder å utforske. På bildet er det Noam, Soli og Aske som ser på salamandere fra dammen.

De fleste er medlem av et team eller to, men i praksis er det er store variasjoner i hvor mye hver enkelt husstand bidrar med. Selv sitter Kirsten i styret for Permatopia, i tillegg til at hun bidrar i jordbruksgruppen og med administrasjon og økonomi. Det siste er ganske krevende, det skal holdes styr på og kreves inn betaling for blant annet varme, vann, avløp, bespisning, bruk av fellesvaskeriet og lading av el-bil.

For noen viste det seg at virkeligheten ikke svarte til drømmen. Som Kirsten sier det: «Når man har et bofellesskap med sterke ambisjoner, tiltrekker det folk med bestemte og idealistiske ideer om hvordan alt skal være, og de får ikke alle sine ønsker oppfylt. I løpet av de første fem år her er det noen som er blitt skuffet og trette, og noen har valgt å flytte. Noen har valgt å skru ned ambisjonene i stedet. Men det betyr faktisk at en periode med sterke følelser og bølger som gikk høyt er avløst av litt mer hverdag – på en god måte. Det er fortsatt utfordringer, men det er blitt litt lettere og det er en god energi her.»

I tillegg til det som gjøres av frivillig arbeid har Permatopia ansatt en bonde og en kjøkkenansvarlig, som har det overordnede ansvaret for å organisere fellesbespisningen.

FELLES BESPISNING MED LOKAL, KORTREIST MAT

«Fellesbespisning er et tilbud til alle på alle hverdager», forteller Kirsten. «Hvis man deltar, arbeider man i kjøkkenet ca. 3-4 timer 2 ganger i måneden. Da lager vi mat til ca. 100-120 mennesker. Ikke alle som bor i Permatopia er med, og så er det noen som er med, men som ikke arbeider fordi de er for gamle eller er hjemme med barn.

Det er veldig hyggelig å være med på å lage mat, i det hele tatt setter jeg stor pris på fellesarbeidet. Jeg har ikke så lett for å være sosial på den måten at man drikker rødvin på terrassen, men hvis jeg arbeider sammen med folk, så blir det en god samtale. Det var derfor vi valgte et sted hvor det er arbeidsfellesskap. Og så ville jeg veldig gjerne ha et sted hvor det var jordbruk og kortreist mat.

Vi bruker for en stor del grønnsaker fra vårt eget landbruk. Maten er overveiende vegetarisk og vegansk. En gang imellom spiser vi fisk og kjøtt, men du kan alltid velge vegetarisk og vegansk mat. Vi blir flinkere og flinkere til å bruke våre egne varer, og det er simpelthen så deilig å sitte der og få kortreist og god mat. Man kan invitere gjester hvis man ønsker det, og man kan både spise i felles spisesal eller hente mat og ta med hjem. Det er faktisk også bra for fellesskapet å komme opp og spise med de andre.»

De fleste har arbeid utenfor økolandsbyen. Det ligger en gammel gård på eiendommen, og våningshuset var planlagt bygget om til blant annet kontorplasser, men av økonomiske årsaker har det ikke vært mulig å prioritere dette ennå.

Det er mange fordeler med å bo i Permatopia, men økonomisk sett er det dessverre blitt dyrere enn forutsett. Tanken var opprinnelig at en familie skulle kunne bo der med én inntekt, men det er dessverre vanskelig slik det er i dag. Noen har valgt å flytte fordi det ble for dyrt.

BOFELLESSKAPET UTVIKLER OSS SOSIALT

«Jeg vil gjerne understreke at jeg er virkelig glad for å bo her», sier Kirsten. «Vi flyttet hit for å få naboer, ha barn omkring oss og ha et arbeidsfellesskap. Under korona var det fantastisk, den isolasjonen de hadde andre steder merket vi ikke her. De som var syke, kunne gå tur og vinke til folk, og naboer kunne hente mat til dem.

En elefant i naturlig størrelse, bygget av en av beboerne i Permatopia, med kvist som er uttynnet fra skogen.

Jeg synes det er kjempefordeler med å bo her. Da min mann og jeg valgte Permatopia, var en viktig begrunnelse at vi gjerne ville ha mulighet til å transportere oss med tog. Bofellesskaper myldrer fram som champignoner om natten. Men ofte er de dyre. Ofte er det eierboliger ute på landet, men da er man jo henvist til å bruke bil.

Permatopia er et pionerprosjekt, det har vært så ambisiøst. Hvis jeg skal gi folk en anbefaling, så er det å ha litt færre husstander, litt færre boliger, og de må være forberedt på at å være med på å starte opp et bofellesskap er en stor munnfull.

Selv om vi sier at vi bor i et bærekraftig bofellesskap og arbeider mot regenerativt jordbruk, så ble Rom ikke bygget på en dag. Det står mange diesel- og bensinbiler her ute, folk kjører til arbeidet. Å flytte inn i en økolandsby er ikke noe ‘quick fix’, men noe som kan støtte oss i å tenke mer over hvor vår mat og energi kommer fra og hvordan vi i fellesskap kan begrense vårt forbruk.

Hvis vi skal redde verden, er det viktig at vi lærer å trives med hverandre for å få ting til å fungere i fellesskap. Vi lever i en individualistisk tid, og jeg mener at de økologiske bofellesskapene har en like stor oppgave med å skape muligheter for at vi kan utvikle oss sosialt, som med å utvikle miljømessig bærekraftige måter å leve sammen på.»

Les mer på Permatopias nettsider.