Nr. 2016/1
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Finansnæring avkledt

Lars Hektoen

Det er åtte år siden finanskrisen traff oss. Sommeren 2007 ble det klart for mange at noe ikke stemte, noen spekulative fond fikk problemer, og børsene, som ofte kan gi et forvarsel om underliggende problemer, reagerte negativt. Det skulle gå enda et år før Lehman Brothers ble sendt i undergangen, en undergang som utløste et skred av redningsaksjoner og en etterfølgende økonomisk krise, som spredte seg til hele verden.

John Kay, som er fast kommentator i Financial Times og professor ved London School of Economics, kjenner finanssystemet til bunns og har fulgt bankenes utvikling på nært hold. Dommen er knusende. Finansnæringen har de siste 30 årene vært på ville veier, det måtte ende med ulykke. I jaget etter høyere avkastning på kapitalen fant bankene på stadig nye former for spekulative forretninger. Vanlige utlån ble av underordnet betydning for mange av storbankene.

Hva har så skjedd i kjølvannet av krisen? Obama-rådgiveren Rahm Emanuels kyniske utsagn «never let a crisis go to waste» slo ikke inn, og mulighetene krisen ga for å foreta mer dyptgripende endringer ble på sett og vis kastet bort. Bankene er forblitt slik de var, riktignok med noe strengere soliditetskrav og likviditetsbuffere, men ellers uendret. Ambisjonen om å bryte ned bankene i mindre enheter ble ikke fulgt opp, og de såkalte systemkritiske bankene har heller styrket sin posisjon.

Politikerne var lammet. Kay sier det slik: «Venstresiden, som gikk og ventet på kapitalismens sammenbrudd under vekten av sine indre motsetninger, ble grepet av panikk ved tanken på at dette faktisk var i ferd med å skje». Tanken om hel eller delvis nasjonalisering av bankene, levende noen ti-år tilbake, var lagt død. Høyresidens neo-liberale doktriner hadde heller ikke noen forklaring på det som skjedde, og etter en tid gikk man til og med over til å gi myndighetenes innblanding skylden for krisen.

Kay punkterer bankenes selvtilfredshet: «Troen på at inntjeningen og lønnsomheten av en virksomhet i seg selv legitimerer denne har ikke bare slått rot innen finans, men har spredd sin gift inn i resten av næringslivet også.» Det er forskjell på å skape fortjeneste og å skape reelle verdier.

Det er nesten så man tror at Kay har lest de alternative bankenes formåls­paragrafer. Finans er nemlig ikke, sier Kay, et slags matematisk puslespill som lever sitt eget liv, men noe som eksisterer for å tjene næringsliv og husholdninger. Det er disses behov som skal være utgangspunktet, ikke finansnæringens egen interesse i å tjene mest mulig penger. Men like galt blir det å gå til den motsatte ytterlighet: «Den absurde ideen at fortjeneste er lik verdiskapning ga troverdighet til den like absurde motsetningen, at fortjeneste i seg selv er umoralsk.»

Kay karakteriserer de tette båndene som eksisterer mellom politikk og bank som en del av problemet. Finansnæringen er den sterkeste politiske lobby i dag. Også her hjemme får finansnæringen statsministeren til å stille opp på årsmøtene for å prise næringens bidrag til verdiskapning i samfunnet.

Banker kan ideelt sett bidra med å fordele risiko, gjennom at bankene, som kan kredittvurdering, sprer innskyternes penger på gode utlån. Galoppen som ledet opp til finanskrisen var eksempel på det motsatte: Risiko, for eksempel på amerikanske boliglån, ble pakket inn og solgt videre som en obligasjon med høy kredittverdighet til kunder som ikke hadde peiling på underliggende risiko. Oftest skjedde dette gjennom flere mellomledd, som heller ikke hadde forutsetninger for å forstå hva de solgte.

I Kays bok må man lete godt for å finne noe som helst positivt om banker og finans. Også regulerende myndigheter får gjennomgå. De tiltak som er iverksatt etter finanskrisen har etter hans mening ikke virket, og næringen vil snart møte sin neste krise. Hva skal gjøres? Kay har ikke andre råd enn at bankene må finne tilbake til den formen de hadde før den skadelige utviklingen skjøt fart på 1980-tallet. Kritikerne sier at dette betyr å stille klokka tilbake. Ja vel, sier Kay, hvis klokka går feil, må du stille den tilbake. Den gamle strukturen i bankvesenet fungerte bra. Vi trenger bank og finans og noen av de tjenestene Citibank og Goldman Sachs tilbyr, men vi trenger ikke denne typen banker for å utføre dette, og mye av det de tjener penger på trenger vi ikke i det hele tatt. Boken kan sterkt anbefales for dem som ønsker en dypere forståelse for utviklingen innen finans de siste 30 årene.