Nr. 2019/3
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Kommentar

Hvorfor er det så vanskelig å være norsk?

Arne Øgaard

På slutten av 70-tallet var jeg på Nordisk Tingmøte i Danmark, en samling for mange ulike alternative initiativ og virksomheter. Der møtte jeg de som var i ferd med å starte opp Svanholmkollektivet.

Portrett av middelaldrende mann med briller.

Arne Øgaard

Dette kollektivet eksisterer fortsatt og har over 100 beboere (se Pengevirke 1/2010). På Tingmøtet var vi også noen representanter fra de norske jordbrukskollektivene som hadde en felles målsetting om å dyrke jorda på en miljøvennlig måte og å vise at det var mulig å realisere andre verdier enn de som preget forbrukersamfunnet.

Noen av disse kollektivene er beskrevet i Stein Jarvings bok Grønt liv. Ingen av disse kollektivene overlevde inn på 80-tallet. Det var mange årsaker til dette, både økonomiske og praktiske, men først og fremst opplevde jeg en manglende innsikt i og ferdigheter i det å kunne fungere mange sammen. Et unntak er Solliakollektivet ved Randsfjorden, som fortsatt eksisterer som et behandlingssted for rusmisbrukere. Solliakollektivet har det felles med Camphill-landsbyene at de har en målsetting om å gjøre noe for andre mennesker. I en slik situasjon hvor mennesker virkelig trenger hverandre, kan det se ut til at det er lettere for nordmenn å danne fellesskap.

Etter de norske jordbrukskollektivenes kollaps ble tanken om samtun lansert. En skulle ikke bo i samme hus og være så integrert i hverandres liv og økonomi, men mennesker med felles visjoner og ideer kunne bosette seg i samme nabolag og ha noen fellesområder. Siden har samtun med klare økologiske målsettinger fått navnet økolandsbyer. Det har vært mange initiativ, men først etter en langvarig innsats ble den første landsbyen realisert i Hurdal.

I Danmark har de ikke bare Svanholmkollektivet, men også Friland, Permatopia og mange andre eksempler på levende fellesskap. Et spørsmål som opptar meg er hvorfor det virker som om det er så mye lettere å skape dette i Danmark enn i Norge. Har det noe å gjøre med myndighetenes holdning, eller er det et eller annet med den norske folkesjelen som er utfordrende? Jeg er redd det er det siste. For hva slags mennesker var det som valgte å følge iskanten etter hvert som breene trakk seg tilbake etter siste istid? Hvorfor valgte de å bosette seg lengst mulig fra hverandre, og hvorfor setter de seg fortsatt lengst mulig fra hverandre på buss og tog?

Jeg ser ikke bort fra at vi bærer på en asosial arv, en arv som kan slå ut i at vi kan føle oss ensomme når vi er alene, men mer ensomme når vi kommer sammen med andre, fordi vi ikke er tilstrekkelig bevisst om hvordan vi skaper fellesskap. Jeg har opp gjennom livet vært involvert i både bo- og arbeidsfellesskaper og har opplevd både gleder og store utfordringer. Mange drømmer om fellesskapets gleder, mange vil gjerne leve i fellesskap hvor de kan unngå noe av det kommersielle presset og hvor de kan realisere bestemte idealer. Men spesielt for oss nordmenn er det åpenbart at dette ikke går av seg selv. Det krever både selvinnsikt og kunnskaper og ferdigheter i mellommenneskelig samspill, ikke minst i konfliktforebygging og konflikthåndtering. Alt dette er noe som må læres gjennom bevisstgjøring over tid. Det er ikke nok med et kurs eller en håndbok. Det kreves også økt bevissthet om hva som er felles mål og verdier.