I mange yrker er det snakk om å gjøre karriere, om å rykke opp til et stadig høyere nivå. I læreryrket er det ingen formelle karrieresteg, en kan forbli lærer hele livet. Lærere med interesse for administrasjon kan bli inspektører og rektorer, men det er mer et sidesteg enn et uttrykk for at man er blitt en enda bedre lærer.

Ingen kan utdannes til en ferdig lærer. Læreryrket krever en kunstnerisk ferdighet som må oppøves og videreutvikles gjennom erfaring. Lærerutdannelse er bare en forberedelse til den store utfordringen det er å få til en kontinuerlig utvikling i dette yrket. Fra min egen skoletid husker jeg talentfulle lærere som var i både faglig og personlig utvikling. Jeg husker stagnerte lærere som hadde en jobb som neppe var til særlig glede for hverken dem eller elevene, og jeg husker lærere som fikk en alvorlig psykisk knekk.

Arne på klassetur til Barcelona

De største hindrene

Det å formidle kunnskaper og ferdigheter til barn og unge kan synes som en enkel oppgave, men dette er nesten umulig hvis en ikke klarer å opprettholde en god og levende relasjon til de unge. Dette innebærer en kontinuerlig bearbeiding av personlige begrensninger og uvaner slik at en blir i stand til å kommunisere med både elever, foreldre, kolleger og ledelse. En må være våken i hvert øyeblikk og være i stand til å se både seg selv og elevene.

Uansett hvilket skoleslag en arbeider i vil en støte på forhold som bremser utviklingen. Mens norske lærere tidligere hadde en viss anseelse, opplever vi i dag en situasjon hvor myndigheter og politikere uttrykker liten tillit til lærerne. I talene kan de snakke fint om å heve læreryrkets status, men i praksis innfører de pålegg, tester og kontrollregimer som begrenser lærerens handlingsrom og opplevelse av egenverd. Det er oppstått en lammende fryktkultur i deler av skolevesenet. Samtidig øker utfordringen med elever med psykiske problemer og diagnoser som ADHD, Asperger, anorexi, ME og skolevegring. Mange lærere opplever at de får for lite støtte til å klare disse utfordringene. De tilpasningene som kreves kan være større enn det er mulig å gi i klasserommet, og det kan mangle tilstrekkelig støtte fra psykologer og andre fagfolk. Å komme inn en klasse med mange elever med ekstraordinære behov kan oppleves som et sjokk som gjør at mange raskt søker seg bort fra læreryrket. Andre lærere klarer å utvikle seg slik at de i det minste makter å hjelpe noen av disse elevene. I dette arbeidsområdet kan selv det minste fremskritt gi den største glede.

Et år jeg arbeidet i offentlig skole var lærernes verdisyn så forskjellige at det skapte samarbeidsvansker. I Steinerskolen er det en fordel at alle er mer eller mindre inspirert av Rudolf Steiners pedagogiske foredrag.

Det spesielle med Steinerskolene

Selv har jeg valgt å arbeide ved en Steinerskole fordi det gir et større rom til egen kreativitet. Jeg er ikke bundet til lærebøkenes ofte overfladiske behandling, men kan presentere et nytt tema på en måte som er tilpasset den aktuelle elevgruppen. Det at vi arbeider med ett tema de to første timene hver dag i 3–4 uker gir også en mulighet til fordypning og ro som jeg savnet i den offentlige skolen. I disse timene presenterer jeg et emne gjennom naturfagsforsøk eller fortelling, og så er min oppgave å utforske dette gjennom samtale med elevene. Skal det bli vellykket må jeg være faglig oppdatert og også opprettholde en indre bevegelighet. Hvis jeg stagnerer på ett av områdene, vil undervisningen fort bli uinteressant. Å leve opp til dette idealet er ingen enkel oppgave, men det er alltid noe å strekke seg mot. Lærerens karriere er å bli en stadig bedre lærer.

Steinerskolen i Moss

Å arbeide i en Steinerskole innebærer mye glede, større frihet, men også store utfordringer. Ikke minst kan forventningene til elever og foreldre være urealistiske. Hvis foreldrene ikke ser sitt eget barn, men går rundt med urealistiske forestillinger om elevenes fantastiske evner, kan det være vanskelig å få til en felles innsats for å hjelpe den unge.

Et år jeg arbeidet i offentlig skole var lærernes verdisyn så forskjellige at det skapte samarbeidsvansker. I Steinerskolen er det en fordel at alle er mer eller mindre inspirert av Rudolf Steiners pedagogiske foredrag. I tillegg har vi den antroposofiske verktøykassen med meditasjoner og andre øvelser som kan gi styrke og indre ro i et krevende arbeid. Men i en travel hverdag kan en lett glemme å øve det en trenger mest.

Pedagogisk frihet

Helt fram til år 2000 hadde de fleste Steinerskolene en flat struktur med likelønn og hvor en byttet på administrative oppgaver. I dag er de administrative kravene så store at de må utføres av en skolert leder, noe myndighetene også krever. Men det pedagogiske utviklingsarbeidet må fremdeles foregå i et fritt kollegialt fellesskap. Det må utføres av de som står inne i klasserommene og ikke på fjerne kontorer. Et slikt kollektivt utviklingsarbeid krever at en våger å stå fram med egne erfaringer og ideer og at en våger å stille spørsmål både ved seg selv og andres praksis. Skal dette gå bra må en utvikle en følelse for hva andre tåler av kritiske spørsmål og hva de trenger av oppmuntrende støtte, samtidig som en må utvikle den indre styrken som gjør at ens egen undervisning tåler å bli vurdert. Etter min erfaring er dette felles utviklingsarbeidet et av de mest krevende arbeidsområdene, men i den grad en lykkes, gir det også de største gledene.