Nr. 2019/1
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Portrett av eldre mann
Økonomer med fokus på miljø og samfunnsansvar

Erik Dammann

Professor Ove Jakobsen, Senter for økologisk økonomi og etikk, Nord universitet / Arne Storrønningen

Økonomisk vekst og økende forbruk gir store utfordringer. Erik Dammann er overbevisst om at virkeligheten kan forandres gjennom endringer i folks holdninger og livsstil.

Innledning

I boken Fremtiden i våre hender begrunner Dammann at mange av de alvorligste globale problemene vi står overfor skyldes økonomisk vekst og økende forbruk. Det er ønsketenkning å tro at problemene kan løses samtidig som den økonomiske veksten fortsetter. Dammann er overbevisst om at virkeligheten kan forandres gjennom endringer i folks holdninger og livsstil.

Det vi nå opplever er de siste fortvilte forsøk på å holde liv i en kultur og et økonomisk system som egentlig har utspilt sin historiske rolle. En materiell kultur der åndelige verdier er erstattet med materielle symboler truer den økologiske balansen. Gjennom ensidig fokus på industriell vekst og økonomisk konkurranse har den for lengst «sprengt alle biologiske og menneskelige rammer». Problemet er at den verden vi lever i ikke er organisert for å utnytte våre beste egenskaper, men våre dårligste. Den økonomien som dirigerer våre liv bygger på «en ide om mennesket som konkurransemaskin med økonomisk egeninteresse som eneste drivkraft».

Det at vi alle har idealer som vi prøver å følge er et overbevisende tegn på at vi ikke er som nyttemaksimerende maskiner. Medmenneskelighet, rettferdighet og ansvar for fremtiden er sentrale verdier.

Systemkritikk

Fordi vi bygde vår rikdom på plyndring av andres ressurser mener Dammann at vi har et spesielt ansvar for å løse de globale utfordringene. På samme måte som vi i dag synes at slavehandel og koloniutbytting var en umenneskelig og ubegripelig bestialsk måte å skaffe seg rikdom på, er det hevet over tvil at «senere generasjoner vil synes vår form for verdenshandel og fordeling av verdens goder var like uforståelig og umenneskelig».

Det avgjørende er at konkurransen; «selve hovedpunktet, drivkraften i det kapitalistiske system, strider direkte mot den utvikling og det mål vi må frem til». Så lenge dette systemet holdes intakt er det ikke mulig å fjerne hovedårsaken til at «den kreftlignende og for lengst unødvendige og skadelige ressurs- og forbruksvekst» fortsetter i overflodslandene.

Konkurranse har vist seg effektivt for å skape økonomisk vekst, men som Dammann påpeker, «det burde være klart for alle at når en skal utvikle evnen til å avstå fra materielle goder, kan ikke konkurranse om økonomisk vinning brukes som drivkraft». I praksis viser det seg at konkurranseøkonomien ikke bare motvirker en rettferdig global fordeling og en bærekraftig miljøpolitikk, «den skaper også større nasjonale problemer enn den er i stand til å løse».

Forhindringer for endring

Dammann påpeker flere årsaker til at de nødvendige endringene ikke skjer raskt nok. Vi bygger på falske forestillinger om den virkeligheten vi lever i. For å utvikle et helhetssyn kreves det andre egenskaper enn ekspertise og superintelligens, det viktige er «å se hva som er viktig, hva som er av betydning i en større sammenheng og hvor vi vil på lengre sikt». Vi innser ikke at de utfordringene verden står overfor angår hver enkelt av oss. Vi er alle med på å skape den utviklingen vi kritiserer, derfor må vi godta at endring krever en omlegging i vårt daglige liv. Vi ser ikke klart nok at vi påvirker hverandre til å befeste et verdisyn som forhindrer forandring. Industrilandenes evige kamp om verdensmarkedet står i veien for endring. Den kanskje viktigste årsaken til at forandring er vanskelig er at de som har klart å skaffe seg makt har sørget for å låse fast situasjonen for å forhindre systemendring.

Bilder av fremtidssamfunnet

Før vi kan analysere oss frem mot en handlingsplan må vi bli enige om hvor vi vil. Ved å utvikle en forestilling om det samfunnet vi arbeider mot bidrar vi også til å «redusere frykten for det ukjente». Den visjonen Dammann skisserer bygger på «størst mulig frihet og lykke og de rikest mulige utviklingsmuligheter for flest mulig av oss og våre etterkommere». Det er ikke urealistisk å sette opp mål som er vanskelig å nå, og å formulere de menneskelige krav som stilles for at vi skal nå dit. «Det urealistiske er å innbille seg at vi kan nå frem med midler som i praksis aldri kan bringe oss til målet».

Forandring i retning av et mer menneskelig samfunn, forankret i solidaritet med mennesker og natur, vil i følge Dammann vokse frem fra enkeltmenneskene og fra kulturen. «Den vil ikke kreve vold for å lykkes, og den kan ikke motarbeides effektivt med vold». Jo lengre vi venter med å gjennomføre de nødvendige endringene dess mer statskontroll blir påkrevet og dess mindre frihet vil bli mulig. Dammann konstaterer at det kreves dypere endring, både på individ og systemnivå, for å:

  • Redusere kløften mellom rike og fattige land
  • Sikre jevn fordeling av alle viktige goder mellom verdens individer
  • Gi alle en viss grunnutdannelse
  • Sikre best mulig utnyttelse av fornybare ressurser
  • Gi garanti mot overbeskatning av de fornybare (kretsløps-) ressurser
  • Utvikle program for befolkningskontroll
  • Sikre naturressursene mot ødeleggelse ved forurensning
  • Bygge ut demokratiske, politiske og administrative institusjoner
  • Beskytte ikke-fornybare ressurser for fremtiden

For å nå målene lanserer Dammann en rekke ulike tiltak. Alle skal ha lik rett til eiendom basert på rettferdig fordeling. Den nye økonomien gir ikke noen anledning til å disponere eller forbruke midler og ressurser på andres bekostning. Desentralisering preget av små selvstyrte enheter bidrar til «større frihet og ansvar for den enkelte». Dersom «eiendoms- og disposisjonsretten tilligger dem som arbeider i virksomheten, vil det virke inspirerende og aktiviserende i prosessen for forbedring og utvikling. I fremtiden må produksjon vurderes ut fra hvilke behov den dekker og ikke bare etter hvilke økonomiske resultater den gir. Mer fokus på matproduksjon vil bidra til at utdøende bygdesamfunn vil vokse, og bygdekulturen får en renessanse. Opphevelse av konkurranse om forbruk og økonomisk karriere vil også gjøre gjennomføringen av likestilling mellom kjønnene enklere. Resultatet av at verdens folk innser at de er avhengige av samarbeid for overlevelse, er at krigsfrykten og rustningsvanviddet reduseres drastisk.

Fremtiden i våre hender

Folkeaksjonen Fremtiden i våre hender var et forsøk på å etablere og utvikle engasjement og handlekraft for å initiere en ny utvikling. «Drivkraften i fellesskapet må komme nedenfra – fra deltakerne». I følge Dammann kan ikke dyptgripende forandring forventes fra ledere i politikk og økonomi før ønsket og viljen til endring er sterk nok i samfunnet. Han stiller spørsmål ved hvor mange politikere som «virkelig har begynt å planlegge i nye baner – ikke for evig flikking på det som er galt, men for helhetlig, målrettet og globalt ansvarlig politikk?».

I boken «Bak tid og rom» argumenterer Dammann overbevisende for at «det er noe nytt, ja revolusjonerende under utvikling», men han advarer også mot at det nye må kjempe mot «det etablerte paradigmets solide system av økonomi, forskning, tenkning og handling» for å få gjennomslag. I følge Dammann er det bare «troen på at det nytter som kan redde verden».