Jeremy arbeidet i 12 år med kommersielle kontor- og hotell interiørdesignprosjekter, men etter hvert ble han mer og mer misfornøyd med faget og med bruk- og kast mentaliteten. Det gikk så langt at han bestemte seg for å slutte og skrev boken The one room manifesto om bærekraftig interiørdesign, der han formulerte sine tanker om den nye retningen han hadde stukket ut for seg selv. Tittelen er en metafor for at hele verden er ett rom, og hvis vi kaster søppel og forurenser og ikke passer på det eneste rommet vi har, så blir det ikke noen god fremtid.

„Vi er på vei ut av det gamle industrielle paradigmet. Oljen kommer til å bli brukt opp, vi har allerede gått forbi peak oil, og ting kommer til å bli annerledes i fremtiden. Jeg hører til den gruppen som mener at vi er på vei inn i noe som er bedre for oss og for jordkloden. Det er viktig å få med at industrisamfunnet har vært fantastisk også, det har ført til høy levestandard og skapt en velferdsstat i Skandinavia som vi ikke kunne ha fått ellers. Men det blir mer og mer dysfunksjonelt, med høy arbeidsledighet og psykiske helseproblemer. Det har vært fint, men fungerer ikke så bra nå. Vi kommer fra industrisamfunnet og er på vei over i det bærekraftige samfunnet, og det er veldig spennende det som skjer i midten. Design som fag skal hjelpe oss med overgangen“, sier Jeremy.

Jeremy tror at forandringene vil skje raskere enn vi kan forestille oss, godt hjulpet av den teknologiske utviklingen som gjør at vi kan kommunisere fra laptop til laptop og skape en enorm bevegelse nedenfra og opp. Tenk bare på spredningen av Gangnam style videoen, som er sett av 2 milliarder. Informasjonsspredning i sosiale medier kan påvirke business og våre innkjøpsvalg og hvordan vi lever, mye mer enn god gammeldags politikk.

Jeremy har tro på ‘the power of design’, men sier at det er veldig vanskelig å designe gode vellykkede prosjekter hvis man ikke tar stilling til vår tids utfordringer. Når vi forsøker å designe noe som er bedre, er vi på vei inn i en løsning og forståelse av problemet.

Som et godt eksempel på nye løsninger nevner han at Snøhetta har tegnet et hus i Larvik hvor de har tatt i bruk mange forskjellige bærekraftige tiltak, så huset skaper mere energi enn de bruker selv. Det skal kunne lade en elbil som kan kjøre 18 000 km i løpet av et år. Også i økolandsbyen i Hurdal og i Bergen har man to veis energinett så du kan selge overskuddsstrømmen din inn i nettet og tjene penger på din egenproduserte strøm.

En annen ting som er i endring er holdningen til eierskap. Hvis alle må eie en ting, så forbruker vi veldig mye, sier Jeremy og peker på mobiltelefonen sin. „Jeg trenger egentlig ikke å eie telefonen, jeg trenger bare tjenestene som den leverer. Hvis Apple beholder eierskapet, kan jeg lease tjenesten og levere telefonen til innbytte, og jeg slipper å ha ansvaret for å bli kvitt den gamle. Philips har allerede laget en lyspære hvor de selger 1000 timer med lys, de selger lys, ikke et fysisk objekt. Når den har gått 1000 timer, leverer du den tilbake til Philips. Jeg tror det kommer til å påvirke neste generasjons holdning til eierskap. Jeg ser at ting går ufattelig fort. Den nye generasjonen kommer sannsynligvis ikke til å verdsette fysiske ting så mye som min generasjon. Hvis vi kan leve med færre ting blir vi friere, lykkeligere og får mere tid. For meg er Hurdal økolandsby et eksempel på et glimt av fremtidens muligheter.“

Han fortsetter: „Det aller viktigste er å våge å fremme en ny estetikk. Nå er vi veldig inne i den oppfatning at alt som er nytt og uberørt er det beste. Når vi kjøper et kjøkken, ønsker vi at det skal være hvitt og perfekt hele livet. Når det viser tegn på skade, skifter vi det ut. Hvis vi begynner å se en verdi og en estetikk i ting som er brukt, som bærer preg av ‘embedded memory’, så begynner man å se på ting annerledes, og man begynner å forstå en ny type skjønnhet. Dette er ikke noe nytt, det er en kjent japansk kunstbevegelse, wabi-sabi, at bruksgjenstander har en innebygget skjønnhet, nettopp fordi man kan se at de er brukt.“ Jeremy nevner som eksempler den japanske arkitekten Jo Nagasaka, som lar alltid en del av rommet være uberørt, det gir en flott kontrast mellom det gamle og det nye. Et annet eksempel det australske hudpleiefirmaet Aesop som har fått Snøhetta til å tegne sin nye butikk i Prinsensgate i Oslo, hvor de har hentet frem originale gulvfliser og vegger.

Et av Jeremys tips er å ta bort istedenfor å legge til – det koster ingenting å ikke sette noe opp. Fjern gipsplater eller panel og se hva som ligger bak, la veggen bak stå.

Jeremy forteller at det er tre konkrete verktøy for miljøsertifisering i Norge som designerne kan støtte seg til for å sikre en god miljøprofil på prosjektene.

BREEAM er et engelsk system for miljøsertifisering av bygninger. Det er et poengsystem, der man samler poeng for ulike aspekter ved bygget. Sertifiseringen går fra Outstanding til Pass, som er den laveste. Under dette blir man ikke miljøsertifisert.

Miljøfyrtårn brukes til miljøsertifisering av bedrifter.

EPD står for Environmental Product Declaration, et kortfattet dokument som oppsummerer miljøprofilen til en komponent, et ferdig produkt eller en tjeneste på en standardisert og objektiv måte. Dette går blant annet på livssyklusanalyse av CO2 utslipp og energiforbruk.

Les mer: www.oneroom.no