Nr. 2020/3
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Portrettbilde av eldre mann
Økonomer med fokus på miljø og samfunnsansvar

Jørgen Randers

Professor Ove Jakobsen, Senter for økologisk økonomi og etikk, Nord universitet

«Vi må redusere vårt forbruk av ressurser og våre utslipp», forteller Jørgen Randers.

Innledning

Jørgen Randers har i mer enn 50 år vært en viktig stemme i arbeidet med å utvikle økonomisk teori og praksis i miljø og samfunnsansvarlig retning. Til tross for viktige bidrag i utviklingen av en ny bærekraftig økonomi omtaler Randers seg selv som «klimapessimist». Han viser i flere bøker og artikler til at utviklingen går i feil retning, og at det er lite som tyder på at det er mulig å løse problemene innenfor dagens økonomiske system. Han begrunner pessimismen ved å hevde at de tiltakene som trengs for løse de mest alvorlige miljø- og samfunnsproblemene verken er de mest lønnsomme for næringslivet eller i velgernes kortsiktige interesse.

Siden det ikke er flertall for å nedlegge demokrati og kapitalisme er det dermed vanskelig å se løsninger på kort sikt. Randers ser likevel en mulig løsning i innsatsen til idealister som bidrar til å skape et folkelig engasjement, som tvinger frem det grønne skiftet i strid med markedskreftene og ønsket om kortsiktig velstandsøkning. Svaret på utfordringene er enkelt: «Vi må redusere vårt forbruk av ressurser og våre utslipp.»

Limits to Growth

I samarbeid med forskere fra Massachusetts Institute of Technology (MIT) utviklet Randers en datamodell som analyserte konsekvensene av økningene i globalt ressursforbruk. Resultatene ble publisert i Limits to Growth (1972). Boken vakte stor internasjonal oppsikt, den dokumenterte at vi går mot en global katastrofe fordi forbruket av jordens ressurser i nær fremtid vil overskride økosystemenes bæreevne.

Det går langsomt fordi de aller fleste tiltakene verden trenger verken er lønnsomme eller i velgernes kortsiktige interesser.

Boken har en optimistisk undertone fordi forfatterne argumenterer for at det er mulig å snu utviklingen dersom det settes i verk tiltak for å redusere overforbruket. Hvis tiltak ikke ble satt ut i livet, spådde de at veksten i løpet av første halvdel av 2000-tallet ville stoppe av seg selv på grunn av langvarige overskridelser av jordens bæreevne. Randers illustrerer forskjellen mellom de to alternativene ved å vise til at en bil kan stanse ved å foreta en rolig oppbremsing eller ved å krasje mot en murvegg.

Boken inneholder en rekke scenarier, som beskriver ulike teknologiske og samfunnsmessige løsninger for hvordan ressurskrisen kan håndteres. Budskapet er at det ikke er vanskelig å skape en bærekraftig fremtid, dersom vi starter i tide og er villige til å satse tilstrekkelig på utvikling av miljøvennlig teknologi og legge til rette for rettferdig fordeling av jordens ressurser.

It is difficult to put forth new information in a system that is structured to hear the old information.

I Limits to Growth – The 30-year update, er forfatterne mer pessimistiske enn de var i 1972, til tross for at det har vært fremgang på mange områder de siste 30 årene. Menneskets økologiske fotavtrykk har økt dramatisk, til tross for utvikling av øko-effektiv teknologi. Konklusjonen er at siden vi misbrukte muligheten til å endre kursen før problemene ble akutte kreves det nå dramatiske, dyptgripende tiltak for å unngå totalt sammenbrudd. Men som Randers selv sier, «Vi skimter gryende vilje til å ‘gjøre noe radikalt’».

2052

Mens Limits to Growth (1972, 2004) beskriver alternative scenarier for utviklingen, presenterer Randers en prognose de kommende 40 årene i boken 2052 – A Global Forecast for the Next Forty Years (2012). For å få et best mulig grunnlag for å utvikle en begrunnet prognose for hvordan fremtiden vil bli inviterte Randers en rekke eksperter innenfor ulike fagområder til å bidra i boken. De beskriver hvordan de mente utviklingen ville bli innenfor økonomi, naturressurser, klima, matsikkerhet, fiskerier og politikk.

Selv om prognosen er pessimistisk, mener han å finne belegg for at det i fremtiden vil bli lagt mer vekt på kvalitativ utvikling og ikke-materielle verdier. I følge Randers vil redusert vekst i produksjon og forbruk ikke skje gjennom bevisst og planlagt endring. Den økonomiske veksten stanser opp som et resultat av dramatisk overskridelse av økosystemenes bæreevne, kombinert med økende sosial uro fordi forskjellene mellom rike og fattige øker. Det vil skje lite med hensyn til rettferdig fordeling, resultatet er fortsatt fattigdom blant de fattigste to milliarder verdensborgere. Fattigdommen i rike land vil også øke fordi en stadig større andel av BNP går med til å reparere skader på naturen som følge av overforbruk av ressurser og forurensning i jord, vann og luft. Konsekvenser av klimaendringer og ekstremvær fører til en nedgang i livskvalitet for de fleste.

Et annet resultat av redusert økonomisk vekst og økosystemer ute av balanse er at livet for de fleste blir mer virtuelt. Utdanning, underholdning, reiseopplevelser og sosiale nettverk vil bli mer og mer digitalisert. Det innebærer at en stadig økende andel av aktivitetene foregår hjemme i stedet for på fysiske møteplasser.

Hvordan kan vi løse problemene?

Men, alt håp er fortsatt ikke ute. For å skape grunnlag for de nødvendige endringene i det tempo som kreves argumenterer Randers for at fornuft og vitenskap må suppleres med klokskap og følelser. Til tross for at problemene tårner seg opp som et resultat av dagens økonomiske system, tror han ikke det er mulig å gjøre noe med kapitalismen. Systemet vil fortsette i en noe modifisert form til tross for et økende behov for store endringer. Selv om det er behov for raske og autoritære beslutninger, har Randers liten tro på at det er mulig å endre langsomme demokratiske beslutningsprosesser, der mange interessegrupper skal uttale seg før beslutninger kan fattes. Han antyder også at når flere blir fattige, vil det oppstå interessekonflikter mellom generasjonene, de unge vil for eksempel ikke være villige til å betale trygd til pensjonister.

Det er mulig å snu utviklingen i en positiv retning dersom vi gjør følgende:

  • Utvider planleggingshorisonten, reduserer kortsiktig forbruk og øker langsiktige investeringer
  • Øker reaksjonshastigheten, åpner opp for raske autoritære beslutninger på områder der demokratiet arbeider for sakte
  • Minimerer bruken av ikke-fornybare ressurser
  • Bærekraftig bruk av fornybare ressurser
  • Stopper befolkningsveksten
  • Legger mer vekt på å fremme livskvalitet fremfor vekst i forbruk

Avslutning

Randers understreker at han ikke liker den dystre prognosen som han lanserer i boken 2052. Men til tross for at Randers er selverklært klimapessimist, mener han at det verken er teknisk umulig eller veldig kostbart å finne løsninger som leder til en bedre fremtid. Men som han sier, for å komme dit kreves det beslutninger som er usannsynlige innenfor et kapitalistisk markedsdemokrati. Han tror for eksempel ikke at Norge kommer til å avvikle petroleumsbransjen før vi blir nødt til det på grunn av lav lønnsomhet. Dersom det skal skje tidligere, må fellesskapet garantere inntekt for de som mister arbeidet når industrien legges ned. Dette mener han er utopisk. Dersom mange nok engasjerer seg i endringsprosessene, håper han at spådommene slår feil. Randers stiller spørsmål ved om vi er dumme nok til ikke å gjøre det som kreves for å løse problemene, og han svarer «I am sad to say that my answer is yes».