Nr. 2020/3
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

To menn i svarte skjorter. Han til venstre spiller fløyte.
Fra forestillingen «Bjørnson unplugged». Peder Opstad og Markus Tønseth.

Med håp om å vise et ekte drama

Arne Øgaard / Nils-Petter Aaland

Når tiden er inne skal teaterbesøkende få oppleve dramatiseringen av den gripende historien fra containerskipet M/S Tampa som i 2001 ble sentrum for et etisk dilemma.

12. mars var Peder Opstad i Australia med klare planer for et samarbeid mellom norske og australske skuespillere. Forarbeidene var fullfinansiert, og det var gjort avtaler med både en norsk og en australsk teaterfestival, men ville koronaviruset kunne stoppe prosjektet?

Med munnbind i flyet kom Peder seg hjem til familien i Norge. Men videre arbeid med forestillingen om de dramatiske hendelsene på skipet Tampa måtte legges på vent.

I august 2001 var containerskipet M/S Tampa på vei fra Australia til Singapore da det ble anropt av australske sjøredningsmyndigheter med anmodning om å assistere en havarist med 434 flyktninger om bord. Alle ble reddet om bord i Tampa. Men så nekter de australske myndigheten å ta imot dem. Det oppsto en dramatisk konflikt hvor den norske kapteinen Arne Rinnan til slutt trosset de australske myndighetene selv om de sendte soldater om bord. Saken vakte stor internasjonal oppsikt og førte til konflikt mellom norske og australske myndigheter.

Denne saken er minst like viktig i dag som for 19 år siden. Peder Opstad og hans australske venner har intervjuet mange av de involverte, og de har fått høre historier som er for sterke til at de vil virke troverdige på en scene.

Planen var at stykket skulle ha premiere på Unge Viken Teater 26. oktober med skuespillere fra både Norge og Australia, men med dagens karantenebestemmelser er det umulig, ettersom ekstra kostnader til livsopphold i karantenetiden ville sprenge budsjettet. Unge Viken Teater har sammen med flere stiftelser bidratt til finansieringen. Hvordan det går med de to teaterfestivalene er Peder usikker på. Det blir mest sannsynlig ikke i år, og neste år får de nye ledere som kan ha andre interesser.

Det er spennende å oppleve hvor forskjellig norske ungdommer tar imot stykkene og hvor forskjellig mentaliteten er i ulike deler av landet.

Jeg treffer Peder i hans idylliske lille sommerhus i Solvang Kolonihage på Sogn i Oslo. De siste årene har han vært engasjert ved Unge Viken Teater (tidligere Akershus Teater) og har derfor rett på dagpenger. Han betegner dem mest som «plaster på såret» og ikke som noe som er nok til å leve av, men sier han er heldig som har noen oppsparte midler og en kone som er ansatt i staten. Han er bekymret for kolleger som ikke er i en lignende i situasjon og frykter at flere vil forlate teatermiljøet.

For å få dagpenger må han fylle ut et skjema og krysse av de dagene han arbeider, helt uavhengig om det er betalt eller ikke betalt arbeid. Men når arbeider egentlig en kunstner? Hvis han begynner å tenke på en ny forestilling, er det da arbeid?

Mann spiller munnharpe

Peder Opstad i forestillingen «Eventyret om pannekaka».

Teater Grimsborken

Peder Opstad ble grepet av teateret allerede da han som barn så gjenferdet i Hamlet. Han utdannet seg til skuespiller i London, og i 1998 dannet han en egen teatergruppe her i Norge. I 2002 ble den formelt registrert med navnet Teater Grimsborken, oppkalt etter den norske eventyrhesten. Gruppen er blant annet kjent for sin oppsetning av Terje Vigen, som de har spilt 250 ganger, blant annet ved Cultura Banks 10-årsjubileum i 2007. En annen suksess har vært Bjørnson Unplugged, en humoristisk stuntversjon av Bjørnsons En glad gutt, hvor teknikerne må redde forestillingen.

Den kulturelle skolesekken er blitt en viktig arbeidsgiver for frie teatergrupper og andre utøvende kunstnere. Aktører for Den kulturelle skolesekken reiser rundt og spiller på skoler i hele Norge, og Peder sier det er spennende å oppleve hvor forskjellig norske ungdommer tar imot stykkene og hvor forskjellig mentaliteten er i ulike deler av landet.

På disse turnéene spiller de vanligvis to forestillinger hver dag, og Grimsborken har vært oppe i 400 forestillinger i året. De fleste steder blir de tatt godt imot, men det har også hendt at de kommer til en skole hvor noen spør overrasket «Åh, er det i dag dere kommer», og hvor de selv må rydde gymsalen før de kan installere seg. Den kulturelle skolesekken betaler god lønn, reise og overnatting, men det er ikke innberegnet midler til administrasjon. På et tidspunkt var Grimsborken oppe i 14 skuespillere og ble dermed en liten bedrift, som krevde et omfattende administrativt arbeid. Peder fant derfor ut at han måtte begrense truppen.

For å roe litt ned lot Peder Grimsborken hvile noen år, mens han arbeidet ved det som da het Akershus Teater. Men tre uker i september skal de igjen på en liten skoleturné å spille en dramatisering av Jacob Breda Bulls fortelling om Vesleblakken.

I den idylliske lille hagen hvor solen for en gangs skyld skinner utveksler vi også tanker om at en god forestilling må ha både alvor og humor og appellere både til tanker og følelser, og bekymringer om moderne skuespilleres mangel på diksjon og varierende evne til å få stemmen til å bære naturlig ut i rommet. Et skuespill kan alltid utvikles, men Peders oppfatning er at det ikke gjelder å legge på stadig mer effekter. Stykket er perfekt når du ikke kan ta mere bort.

Les mer om Teater Grimsborken her.

Teater Grimsborken DA er kunde i Cultura Bank.