I naturen finner vi planter til mat, medisin, krydder, te og kroppspleie. Om høsten sanker vi sopp og bær, men også våren har rike gaver.

Å høste i naturen kan være en del av friluftslivet, det kan være en mulighet til å utforske nye sider av virkeligheten i tillegg til det å skaffe gratis mat. På de første turene er det alltid fint med følge av kjentfolk, men vi kan også finne tips i bøker og nettsider. Denne artikkelen er kun tenkt som en oversikt over noen av mulighetene.

Brennesle og meldestokk

For min del begynte det da jeg på 1970-tallet flyttet til en gård rett etter nyttår. Det var lite igjen av fjorårets avling, og penger var mangelvare. Vi måtte derfor spise mest mulig av det første som dukket opp av jorda, nemlig ugresset.

Å høste i naturen kan være en del av friluftslivet, det kan være en mulighet til å utforske nye sider av virkeligheten i tillegg til det å skaffe gratis mat.

Fra gammel tid har brennesle vært dyrket som en viktig tekstilplante i Norge. I dag regnes den som et plagsomt ugress, som gjerne vokser på næringsrik jord eller rundt jernskrap. Men dette er en plante som er rik på mineraler som jern og C-vitaminer. Som alle andre vårplanter gjelder det å høste de unge skuddene, og i hvert fall før blomstring. Vi må selvsagt ha hansker, men ved rask dypping i kokende vann forsvinner de brennende stoffene. Det samme gjelder ved tørking. Brennesle kan brukes til supper, stuinger og te, men den kan også blandes inn i brøddeig og ulike retter.

Vassarve

Min favoritt blant ugresset ble meldestokken. På gården var det rikelig av den, men her på Østlandet er den sjelden å se. Den trives best i god åkerjord. Den kan brukes som spinat og smaker vel så godt. Bare litt smørdamping er det som skal til. Men den kan også brukes til supper, og da ser jeg at det ofte anbefales å tilsette noe matsyre for å få en friskere smak. Litt buljong og smørbasert meljevning må også til.

Et ugress vi ikke benyttet oss av var vassarven, den slynger seg raskt mellom grønnsakene og er hønenes favoritt. Den har også en frisk smak som egner seg i salater. På en restaurant på Island bestilte vi ørret med islandske urter, og vi fikk servert ørret dandert med vassarve. Det smakte godt.

Løvetann og skvallerkål

Løvetann kan også brukes i salater, men helst de yngste bladene. Ved starten av 2. verdenskrig kom franske soldater til Nord-Norge for å forsvare Narvik. Noen av disse banket en dag på hos min nå salige svigermor og spurte beskjedent om de fikk lov til å plukke noe av løvetannen som vokste på tunet. Franskmenn har nok en større sans for bitterstoffer enn nordmenn, skjønt det kan være en tilvenningssak. Bitterstoffene har en positiv helseeffekt, spesielt for leveren. Men planten er også rik på mineraler, særlig kalium og jern, og på vitaminene B, C og betakaroten.

Løvetannblomster kan også spises. I det hele tatt er det mange blomster som kan brukes som spiselig pynt. Blomsterknoppene kan stekes og brukes i omelett. Av blomstene kan man også lage løvetannsirup og vin.

Her i hagen har jeg lenge kjempet en aktiv kamp mot skvallerkål. Hønene hjelper meg nå med dette, men jeg kan også spise den. Jeg hakker den opp, blander inn litt mel, salt og egg og steker lekre skvallerkålkaker.

Skvallerkål

En villplante som ble tatt inn i mine svigerforeldres hage, var karvekålen. Karve er en toårig plante, og første året kommer det kun blader, som gir en god suppe. Bladene ble høstet sammen med litt av rota.

Blomster og bregner

Geiterams

I min hage fantes det lindetrær lenge før tomten ble ryddet, og blomstene høstes til te. Helt av seg selv dukket det opp en svarthyll hvor både blomster og bær gir god og sunn saft. Jeg gleder meg også til de første lyse granskuddene. Jeg spiser dem mest som syrlig smågodt, men har også brukt dem til saft. En innvandrer jeg ennå ikke har utforsket er mjødurten. Beveger jeg meg litt utenfor hekken treffer jeg geiteramsen med sine vakre rosa blomster. Det var den første urten jeg prøvde som te, og bladene kan også brukes i salat.

Unge spede skudd kan kokes møre i lettsaltet vann og spises med rørt smør. Det blir som asparges. Et annet spennende ugress er vinterkarsen, som ligner på åkersennep, men karsen kommer om våren. Tidlig i april-mai, mens blomsterklasen er sammen­knepet på knoppstadiet, ligner planten på sin slektning brokkoli, det vil si en minibrokkoli. Du kan koke dem møre i lettsaltet vann og helle over en hvit saus, som er smakt til med 2ss fløte, en eggeplomme og litt sitronsaft. Server med ristet brød og smør.

Svarthyll

Nede ved bekken i dalen vokser bregnen strutseving. De gamle bladene kan ligne nettopp slike vinger, mens de nye skuddene strekker seg med sine karakteristiske sammenkrøllede hoder. De kalles fiddleheads på engelsk fordi de ligner felehoder. I mange land regnes disse hodene som en stor delikatesse, mens bruken i Norge er ganske ny. De må høstes før de springer helt ut, og man kan ta med litt av «halsen». De brune skjellene må fjernes.

Hvis jeg går opp den bratte bakken på vei mot Steinerskolen i Moss, kommer jeg forbi noe som kan ligne en bambusskog, men det er parkslirekne, en plante som er sterkt uønsket i Norge. Den ble en gang plantet i en hage, men gjennom røttene fant den sin egen vei ut verden, og røttene går dypt. De kan til og med ødelegge vannledninger. Unge skudd og myke grentopper kan spises. Skuddene kokes og spises som asparges. Skudd og blad har en syrlig smak og kan erstatte rabarbra i supper og syltetøy. Jeg gleder meg til å prøve dem til våren!

Vi takker Rolv Hjelmstad og Urtekilden, Norges største nettsted for urtemedisin, for bruk av bildene. Les mer om Urtekilden på nettsidene deres.