Under overskriften Innovasjon er den nye Idol-konkurransen skildrer Aftenpostens journalist Per Kristian Bjørkeng sine opplevelser fra Oslo Innovation Week, hvor over 10 000 lot seg lokke til arrangementer som Fuckup Nights, Techfugees Hackathon, Crypto Finance Workshops, Bands & Brands, Girl tech fest, Tapas & Cognitive Cocktails.

Bjørkeng skriver at når flomlys, røykmaskiner og popmusikk får dominere, blir det fort mer Idol-konkurranse enn næringslivsverksted. Nå vet hverken han eller jeg hvilke ideer som folk bar med seg ut av disse arrangementene. Men vi er begge enige om at ideer kan være vanskelig å realisere hvis det ikke finnes risikovillig kapital. Bjørkeng påpeker at nordmenn investerer i eiendom. Et økende antall eiendommer blir kjøpt opp av profesjonelle investorer, som enten leier ut eller river og bygger opp noe nytt de kan selge med betydelig fortjeneste. Jeg observerte nylig at en enkel villa på en vakker tomt ble erstattet av to groteske bygninger. Dette forringer ikke bare bomiljøer og driver opp husprisene, men forhindrer også at pengene strømmer dit de trengs.

Å bygge opp egen virksomhet er langt mer risikofylt. I følge Bjørkeng mislykkes ni av ti startup-ideer. Årsakene kan være mange. En av dem var at ingen forbrukere var interessert i produktet. Eller som en datagründer jeg snakket med nylig sa: Alt gikk strålende helt til jeg en dag begynte på et stort prosjekt, hvor jeg ikke brukte nok tid på å undersøke brukernes virkelige behov.

I Culturas første dager var vi opptatt av at det stod en interessekrets rundt nye prosjekter, folk som var virkelig interessert at det nye skulle oppstå og som også var villig til å stille lånegarantier.

I Culturas første dager var vi opptatt av at det stod en interessekrets rundt nye prosjekter, folk som var virkelig interessert at det nye skulle oppstå og som også var villig til å stille lånegarantier. Med tiden har dette blitt både praktisk og juridisk vanskelig, men vi har fremdeles Pengevirke hvor vi kan belyse de grunnleggende ideene bak ulike prosjekter. Det gir leserne en mulighet til å oppdage de små virksomhetene og støtte dem gjennom å bruke deres produkter. Bevisst styring av forbrukspenger dit vi ønsker at noe skal leve og vokse er et sentralt element i den nye pengebruken.

Det er begrenset hvor mye risiko Cultura Bank kan ta i sine utlånsprosjekter. Innskyternes sparepenger må behandles ansvarlig. Men banken har et garantifond som tar i mot gaver. Desto mer penger det kommer inn på dette fondet, desto mer risikable prosjekter kan banken støtte. Det finnes gode ideer som ikke åpenbart vil gi rask inntjening.

Mange av disse ideene har fått støtte fra Innovasjon Norge, men nylig hørte jeg en politiker argumentere for at Staten burde slutte med slike støttemidler. Markeds­kreftene burde få avgjøre hva som var levedyktig. Men det kan ta tid å bygge opp noe kvalitativt godt og levedyktig. Mange bruker nesten all tid på ulønnet arbeid, beveger seg på konkursens rand og utsettes for store påkjenninger før de eventuelt til slutt kan få et akseptabelt levebrød av å realisere sin idé. Markeds­kreftene gir nesten all makt til de store internasjonale konsernene. De ligger som et asfaltteppe over næringslivet, og en skal ha mye løvetannkraft for å bryte igjennom.

Rudolf Steiner hevder i en av sine artikler at markedsøkonomien bygger på det mest primitive i mennesket. Noen påstår at det bare er slik vi er, men vi har klart å kultivere flere av våre andre primitive tendenser. Derfor burde vi også kunne bruke våre penger ikke bare med tanke for mest mulig avkastning til oss selv, men også med omtanke for hvilke virkninger de vil ha i samfunnet.

Det er det jeg kaller den nye pengebruken.