Selv under en global pandemi øker ulikhetene i et omfang som er nesten umulig å se for seg. Men jeg skal prøve å gi deg et bilde: Den økonomiske velstandsøkningen til verdens ti rikeste (menn, så klart) det siste året er alene mer enn nok til å sikre at ingen mennesker vil havne i fattigdom som følge av koronapandemien, og den vil samtidig kunne dekke vaksiner for hele verdens befolkning. Dette er bare ett eksempel på at verden består av strukturer som er urettferdige, lite bærekraftige og driver samfunnsutviklinga i en negativ retning. Strukturene har også et annet navn – nyliberalismen. Et økonomisk system som baserer seg på evig vekst og konkurranse. Dette har gitt oss økt ulikhet, tap av naturmangfold og økende klimaendringer.

Julie Rødje. Foto: Spire

I en litt for lytt og liten leilighet for tre personer å ha hjemmekontor opplevdes det som at samfunnet ble malt svart foran øynene mine. Den første tida med lockdown og stadig nye, dystre nyheter ga en ubehagelig følelse. Ville målet om en bærekraftig og rettferdig verden gå fra en ambisiøs drøm til en umulig illusjon?

Håp i smultringen

Heldigvis kom et håp i form av en smultring lysende inn i nyhetsfeeden. Kanskje kan jeg sammenligne smultringen jeg så med en lysende glorie man ser på film når hovedrollen ligger døende, men får en ny mulighet og våkner til livet. I realiteten var smultringen et symbol på at Amsterdam, som første by, ville ta i bruk smultringmodellen som økonomisk rammeverk. Modellen baserer seg på økonomen Kate Raworth sin teori, ‘doughnut economics’. *) De økologiske tålegrensene til jorda visualiseres som ytterpunkter i en sirkel for hva menneskelig aktivitet kan gjøre før vi når vippepunktene, mens sosial bærekraft vises i smultringens indre sirkel. Den sosiale bærekraften handler om å ivareta menneskerettigheter og fundamentale sosiale behov for gode liv. Det oppnås ved å holde seg inne i smultringen, uten å legge press på ytterpunktene.

Formålet er å bruke et rammeverk som skal sørge for at økonomien blir et verktøy for å sikre menneskers trygghet og velferd og samtidig et godt miljø. Modellen har spredt seg som ild i tørt gress. Byer, selskaper, universiteter og til og med stater lukter på den nybakte smultringen. Spørsmålet om hvordan å sikre høyest mulig økonomisk vekst har blitt byttet ut. Det store spørsmålet som står igjen er hvordan vi kan skape en økonomi og politisk styring som sikrer mennesker og miljø.

Tid for systemendring

Samtidig, målet om økonomisk vekst er dessverre fortsatt i sentrum av de fleste avgjørelser og gir oss en lite helhetlig politisk styring. Miljøkrisa vokser stadig, og den kan ikke fikses kun ved hjelp av teknologiske løsninger. Tiltak må evne å se klima og natur i sammenheng og ha en sosial profil for å motvirke sosial og økonomisk ulikhet. Vi ser en økende polarisering i både miljødebatten og i samfunnet forøvrig. Maktsentralisering og fokuset på kostnadseffektiv produksjon har negative konsekvenser ikke bare for miljøet, men også for arbeidsplasser, politisk innflytelse og retten til bolig, både i urbane og rurale områder. Det er tid for en systemendring.

Omfattende samfunnsendringer med redusert forbruk ble lenge stemplet som en naiv utopi. Nå står det i et helt annet lys. En ting responsen på pandemien har vist oss, utover de store ulikhetene i samfunnet, er hvordan det er mulig å foreta omfattende samfunnsomveltninger, til og med på bare få timer, såfremt det finnes politisk vilje. Vi har også sett en økt vilje i befolkningen til å endre sine hverdagsmønstre. Videre har våre prioriteringer blitt tydeligere. Det er ikke vårt store forbruk vi har savna det siste året – det er de sosiale relasjonene og tryggheten. Manges redning i den mørke tida har vært naturen. Hvor sammenknytta mennesker er med hverandre og med naturen har sjelden vært tydeligere.

Med nye erfaringer kan vi ta bedre valg. Stadig flere ønsker en ny verden og en ny hverdag. Selskaper som gjerne har hatt kortsiktig profitt i sikte, blir nødt til å ta flere hensyn når befolkningen stiller strengere krav til oppfølging av menneskerettigheter og miljøhensyn. Politiske argumenter om at mennesker ikke lar seg endre har ikke lenger troverdighet. Derimot ser vi alternativer til dagens økonomiske system blomstre fram, om det er i form av smultringer, matproduksjon gjort på miljøets premisser, lokale verdikjeder, redusert arbeidstid eller sterke fellesskap.

Det er tid for å skape en ny normal

Det debatteres om vi noen gang vil komme tilbake til normalen. Jeg håper ikke det. I stedet kan vi, og bør vi, skape en ny normal. Et samfunn der vi i fellesskap finner nye modeller der økonomien ikke er et selvstendig mål, men et middel for velferd og miljø. Et samfunn med redusert ulikhet og rettferdig maktfordeling. Med disse to perspektivene fram mot Stortingsvalget, i regjeringsforhandlinger og i alle politiske beslutninger fra lokalt til nasjonalt nivå, kan vi skape en bærekraftig og rettferdig verden.
Tida er overmoden, verktøyene ligger klare, og folk er utålmodige. Vi kan ikke tillate oss at verden males svart foran øynene våre. Ved å heller fjerne skylappene som utgjør dagens system kan vi gjennomføre noe så stort som en systemendring der menneskers liv og naturen blir tillagt sin faktiske verdi. En verdi så høy at den ikke kan måles i aksjetabellen.

*) Red. anm.: Kate Raworth og «Doughnut economics» er omtalt i Pengevirke 1/2020 i Ove Jakobsens serie Økonomer med fokus på miljø og samfunnsansvar