Et av emnene som diskuteres i finanskrisens kjølvann er vårt monetære system, det vil si hvordan penger blir utstedt og blir satt i sirkulasjon i samfunnet.

En av ideene som debatteres kalles ‘full reserve banking’, og dens fremste danske talsmann, lektor og Phd Ole Bjerg, Copenhagen Business School, har nå utgitt en debattbok om emnet.

‘Full reserve banking’ er et oppgjør med den pengeskaping som skjer i den private banksektoren via utlånene, også kalt ‘kredittekspansjon’. I takt med at kontante penger spiller en mindre rolle og bankvesenet blir mer og mer elektronisk, har mengden av såkalte kontopenger vokst dramatisk og utgjør i dag langt den største delen av den samlede pengemengden, altså kontanter og bankinnskudd uten oppsigelse.

Som det er i dag fører en nettostigning i bankenes utlån til en tilsvarende stigning i innlånet og dermed pengemengden. Dette fremstilles ofte som at bankene skaper ‘penger av ingenting’ og at banken derfor slett ikke behøver å være i besittelse av de pengene som den låner ut. Dette gjelder imidlertid for banksektoren som helhet – og ikke for den enkelte bank. Øker en bank sitt utlån raskere enn de øvrige bankene uten en tilsvarende økning i innskudd, vil den snart slippe opp for likviditet. Dette kommer sjelden tydelig til uttrykk når talsmenn for ‘full reserve banking’ diskuterer emnet, og det gjør det heller ikke i Ole Bjergs bok.

Kritikken av det nåværende system, kalt ‘fractional reserve banking’, går særlig på to forhold: Muligheten for å utstede (konto)penger gir banken en urettmessig, samfunnsskapt gevinst, som ikke fremkommer i regnskapet. Det mest nærliggende kunne være å avkreve bankene en avgift som skal kompensere for ‘pengeskapingsgevinsten’.

Det andre er at bankenes långiving er prosyklisk, dvs. i gode tider gis det for mange lån, og i dårlige tider havner man i motsatt grøft. På den måten blir de økonomiske svingningene, for eksempel ved bobler som brister, større enn de behøver å være. Dette argumentet er etter min oppfatning langt det sterkeste av de to.

Ole Bjerg argumenterer for at Nationalbanken ikke bare skal ha enerett til å utstede kontanter (som i dag), men også enerett til å utstede elektroniske penger. Dette kan skje ved at alle ikke-bundne konti plasseres i Nationalbanken (uten rente, men med full innskytergaranti). De private bankene skal kunne ta i mot spare/investeringskonti (med rente og uten innskytergaranti), som så skal danne grunnlag for utlån til næringslivet, boligfinansiering etc.

Nationalbankens utstedelse av kontopenger vil bety at den samlede pengemengde vil være i Nationalbankens hender, og en økning av pengemengden – i det omfang Nationalbanken finner dette hensiktsmessig – vil for eksempel kunne skje ved at staten foretar offentlige investeringer betalt med nye penger. Disse nye penger vil dermed ikke etterlate staten med en ‘gjeld’ til noen, slik som det skjer i dag ved utstedelse av statsobligasjoner. For ikke å skape inflasjon er det til gjengjeld viktig at de nye pengene omsettes i en varig verdi for samfunnet – for eksempel skoler, jernbaner, energisystemer eller annet.

Debatten om ‘full reserve’ kontra ‘fractional reserve’ er interessant, og derfor skal Ole Bjergs bok hilses velkommen. Den er lett tilgjengelig, og Ole Bjerg oppfordrer selv til debatt og motsigelse. Han legger ikke skjul på at han er tilhenger av full reserve systemet, og derfor må leseren i mange tilfeller selv tenke seg frem til praktiske og teoretiske innsigelser.

‘Full reserve’ praktiseres ennå ikke i noe land, og det vil kreve stort politisk mot å være det første. Det må derfor kunne gi grunn til noe frustrasjon å sette all energi inn på en slik idé.

Det er jo ikke slik at økonomiske bobler ikke kan hemmes eller unngås, samtidig med at man har fractional reserve banking. Politikerne, for eksempel i Danmark, avstod bare fra å gjøre det nødvendige, enten årsaken til de manglende inngrepene var ideologisk elle populistisk.