Nr. 2015/3
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Jente med gul kjole med skilt "Jeg kjøpte denne for $50"

Klær skader folk

Arne Øgaard

Bysentra og kjøpesentre fylles av klesbutikker, og vi kjøper billige klær som aldri før. Men hvis vi ikke vet hva vi kjøper, kan vi bidra til både til både miljø- og helseskader og utnytting av fattige arbeidere.

I 2014 falt klesprisene med 1,2 %. I løpet av de siste 20 årene har klesprisene blitt halvert. Tollen har riktignok blitt senket fra 25 til 10 %, men de som reelt har bidratt til våre billige klær er de mange fattige produsentene.

Stiger lønningene i et land flyttes fabrikkene til Vietnam, Kambodsja, Bangladesh eller India hvor lønningene fortsatt er lave og hvor arbeiderne ikke har muligheter til å organisere seg. 2/3 av klærne våre kommer fra Asia. Selv om produsentene sier at de betaler minstelønnen i landet er det ikke sikkert at det er en lønn noen kan leve av. Vi betaler i hvert fall ikke en rettferdig pris, det vil si en pris som gjør at de som deltar i de ulike produksjonsleddene kan være like tilfredse med livets materielle sider som oss her i Norden.

Giftsprøyting

Bomull har vært dyrket gjennom flere tusen år, og i India er bomullsplanten kjent fra 3000 år tilbake. I dag dyrkes den i en rekke land i tropiske og subtropiske strøk. Dels fra store mekaniserte farmer i USA og Australia, men også fra en rekke smådyrkere i de fattige landene. Bomull trenger mye vann, og dyrkingen kan derfor bidra til å uttappe grunnvannsressursene. Planten kan også være utsatt for skadeinsekter, og i konvensjonell dyrking sprøytes det både mot disse og mot ugras. I de fattige landene hvor mye av arbeidet gjøres for hånd og gjerne av barn er det lite beskyttelse mot disse farlige stoffene og dermed også betydelige skader på mennesker. Det er nå ved hjelp av genteknologi utviklet høytytende sorter som er mer resistente mot skadeinsekter, men disse frøene er kostbare, og bøndene kan ikke dyrke fra egne frø slik at bøndene blir helt avhengige av Monsanto og tilsvarende selskaper.

Kjemikalier i produksjonen

I den industrielle produksjonen tilsettes det kjemikalier slik at prosessene skal fungere greit. Det tilføres også ulike stoffer for å tilføre klærne farge og bestemte egenskaper. Her i Europa er det relativt strenge regler for bruken av slike stoffer, men i landene vi importerer fra er reglene mindre strenge. Hva dette betyr for tekstilarbeiderne har jeg ikke sett noen analyse av, men det bidrar neppe til å bedre deres helsetilstand. Her hjemme blir vi anbefalt å vaske nye klær før bruk. Det kan bidra til å fjerne en god del stoffer fra plaggene, men dermed også til at vi slipper ut miljøgifter med vaskevannet. Den svenske kjemikalieinspeksjonen har påvist 2 450 forskjellige kjemiske stoffer som brukes i tekstilproduksjonen. 1 150 av disse er identifisert som farlige. 368 er funksjonskjemikalier som skal være med i sluttproduktet

De viktigste stoffene som er forbudt i Norge er azofargestoffer, tungmetaller, organiske miljøgifter og plantevernmidler. En kartlegging har vist at importører og forhandlere ofte har lite kunnskap om kjemikalieinnholdet i tekstilene. Hvis det reklameres med at stoffet er antibakterielt og kan hindre lukt, kan det inneholde triklosan, som er allergifremkallende og mistenkes for å gjøre bakterier resistente mot antibiotika. Formaldehyd forhindrer at klær krøller seg, men kan også føre til kontakt-allergi. Uteklær som er impregnerte kan inneholde per- og polyfluorerte organiske forbindelser, som i liten grad brytes ned i naturen, og det er påvist at flere av dem er giftige og kan skade forplantningsevnen. Kjøper du klær som er svanemerket eller merket med EUs miljøblomst eller Global organic textil standard, er det større mulighet for at du får en kjemikaliefri bekledning.

Moderne slaveri

Regelmessig kommer det rapporter om tekstilarbeidernes lange arbeidsdager, lave lønn, forbud mot organisering og elendige arbeidsforhold. De fleste husker fabrikken i Bangladesh som raste sammen og hvor 1129 arbeidere omkom og 2 515 ble skadet. Stor oppmerksomhet fikk også WEB-tv-serien Sweatshop – dødelig mote hvor tre ungdommer fikk prøve seg som tekstilarbeidere i Kambodsja. Dette er bare ett av de mange gode tiltakene fra Framtiden i våre hender. Mer enn 3,9 millioner mennesker har sett serien, og den er sett av ungdom fra Australia til USA og Tyskland. Framtiden i våre hender har også en aksjon hvor de presser klesprodusentene til å offentliggjøre hvor de lager sine produkter. De har også ansatt Frida Ottesen, en av de unge bloggeren som var i Kambodsja, til å reise rundt på folkehøyskoler for å bevisstgjøre ungdommen om hva som skjuler seg bak de billige klesprisene.

Men til tross for opplysningskampanjer og sterke reaksjoner fortsetter det meste som før. Klærne blir ikke merkbart dyrere, og det kommer få rapporter om bedring av arbeidsforhold. Dels skyldes dette at det er mange ulike ledd involvert og at det ikke dermed er sagt at høyere priser hos oss vil gjøre at mer penger tilfaller dem som trenger det mest. Skal en oppnå noe må det være i saker hvor en har kontroll over hele produksjons- og omsetningslinjen. Det er selvsagt viktig å arbeide for internasjonal lovgiving, men nettopp på handelsområdet ser det ut til å være svært vanskelig. De mektige selskapenes økonomiske interesser har større makt enn hensynet til menneskeverd. Et alternativ er å kjøpe klær fra de små fairtradnettverkene som har den kontrollen og viljen som de store selskapene ser ut til å mangle.

Bildene har tidligere vært trykket i Framtiden i våre hender nr. 01, 2015.