Vi møttes på stasjonskafeen. Gudrun Sanden kom med toget fra Eidsvoll hvor hun underviser i eurytmi på Steinerskolen.

„Ungdom er kaos, og det er viktig å møte dem i kaos, men samtidig hjelpe dem inn i en form. Sammen med elevene gjør jeg enkle geometriske former som oppløses og som de så må gjøre på nytt et annet sted i rommet uten å ødelegge for hverandre. Det krever at de samarbeider, lytter til hverandre, har et blikk for form og øver seg i å handle i det rette øyeblikket. De øver på å være tilstede i verden. Det er herlig å se hvordan ungdom spontant og inderlig kan være tilstede i bevegelsen når de klarer å gi slipp på sine fordommer og forestillinger.“

„Eurytmi er et eget skolefag på Steinerskolene hvor vi arbeider med å uttrykke musikk og diktekunst med kroppen. Det er også et fag som kan brukes til å utdype og skape liv i de andre fagene, men skal det lykkes må eurytmisten ha tilstrekkelig pedagogisk innsikt.“

Gudrun ble sendt til barneeurytmi hos Eva Lunde allerede som 5 åring, og hun hadde en lykkelig barndom på Steinerskolen. Hun gikk videregående på offentlig musikklinje og hadde planlagt å bli oboist. Så reiste hun til Mikaelgården i Sverige for å lære musikkterapi, og det var her hun virkelig fikk interesse for eurytmi.

„Vi jobbet med autister, mennesker som på mange måter lever avstengt fra verden og som bruker ulike bevegelsesmønstre til å holde verden på avstand. Det kunne være å stange i et tre eller vifte med hendene i låste mønstre. Men etter at de hadde gjort eurytmi, kunne de en lang stund bevege seg helt normalt og de var mer til stede i blikket. Eurytmien hadde en sterkere virkning enn musikkterapien.“

Gudrun forteller at hun gjennom enkle eurytmiøvelser fikk en forsterket Jeg-opplevelse og en opplevelse av betydningen av å møte Jeget i andre mennesker. Hun fikk også en helt ny opplevelse og forståelse av musikken og begynte etter hvert på eurytmiutdannelsen, først i Moss og senere i Järna i Sverige.

Eurytmi er en bevegelseskunst som ble introdusert av Rudolf Steiner og utviklet av ham i samarbeid med en gruppe pionerer. Senteret for dette utviklingsarbeidet ligger fortsatt i Goetheanum i Dornach. Hit kom også Gudrun og arbeidet i 10 år som både scene-eurytmist og eurytmilærer for blant annet skuespillerstudentene. Rudolf Steiner hadde sagt at eurytmien må renne over av følelser, og for Gudrun var det klart at eurytmi som kunstform må være forankret i hjertet, ikke på en sentimental måte, men med hjertet som erkjennelsesorgan. I samtalen er hjertet det ordet hun oftest kommer tilbake til: „Vi må våge å være hjerte“. „Hvis bevegelsene er forankret i hjertet, behøver de ikke å være så store og dermed blir ikke publikums øyne så slitne.“

Rudolf Steiner har angitt mange grunnbevegelser som brukes i eurytmien. For Gudrun var det viktig å utforske disse bevegelsene etter Goethes metode. Det vil si først gjøre dem, så forholde seg helt stille og så iaktta hva som skjer i en selv. I sitt pedagogiske arbeid med voksne lot hun elevene selv prøve å finne fram til en bevegelse som skulle samsvare med en bestemt kvalitet, for eksempel en farge. For henne er det viktig å arbeide på mange ulike måter slik at ikke bevegelsene blir en død etterherming, men noe levende.

„Vi må våge å la elever, studenter og kolleger leke med stoffet for i frihet å finne lovmessighetene av egen erfaring. Da blir det individuelle uttrykk.“

I eurytmiforestillinger arbeider eurytmisten sammen med musikere og opplesere med utgangspunkt i komponister og forfattere. Skal uttrykket bli helhetlig og levende, må eurytmisten ikke bare gjøre sitt eget, men samstemme seg med de andre kunstnerne. Gudrun ser en oppgave i å styrke samarbeidet mellom eurytmister og andre kunstnere i større grad enn det skjer i dag.

En eurytmist må være aktivt interessert både i sitt eget indre og i verden rundt seg. Gjennom å studere forskjellen på et vannliljeblad og et kornaks kan en oppleve to helt ulike bevegelsesformer i naturen. Ved en slik arbeidsform er det mulig å komme på innsiden av virkeligheten. Dette arbeidet kan føres langt videre enn det er mulig å beskrive her, men målsettingen er å gripe noe av det innerste i naturen slik at en kan bruke dette i et kunstnerisk uttrykk. Det er ikke snakk om en enkel teknikk, men om selvstendig forskning og skolering, et arbeid som også kan gi mye tilbake i ens egen personlige utvikling.

Gudrun har alltid vært selvstendig og opptatt av å gjøre det hun helt og fullt kan stå inne for. Hun har vært spørrende og utforskende. I alle praktiske og kunstneriske virksomheter som er inspirert av Rudolf Steiner, har det utviklet seg tradisjoner og tanker om hvordan ting skal være. Rudolf Steiner var opptatt av at alt måtte utvikle seg videre, men blant hans tilhengere har det alltid vært diskusjoner om i hvilken retning utviklingen skulle gå og om det i det hele tatt skulle skje noen forandringer. I en slik situasjon vil det selvsagt ikke alltid være like lett å være det Steiner krevde, nemlig en individualitet. Dette er en av Gudruns utfordringer.

En annen utfordring er den store kunnskapsløsheten om eurytmi som kunstform. De statlige støtteordningene har ikke villet gi noen bidrag selv om hun har en lang utdannelse og har satt opp forestillinger med dikt av kjente forfattere, som Jens Bjørneboe, Gunvor Hofmo og Rolf Jacobsen.

Samtalen avsluttes med at vi må videre med hvert vårt tog. Ferden går videre, og uansett hvilke hindringer som måtte finnes, er jeg ikke i tvil om at jeg har møtt et menneske som fortsatt vil arbeide kreativt.