Nr. 2014/2
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Hvem skal betale for kulturen?

Arne Øgaard

Den nye norske regjerningen hevder at private må finansiere mer av kulturlivet, og samtidig argumenteres det for at kulturlivet må bli dyktigere til å selge seg selv. Men historien har vist at mange store kunstnere som går nye veier først er blitt anerkjent etter sin død. Hvis vi insisterer på at kulturen skal være salgbar i nåtiden, går vi kanskje glipp av en ny Edvard Munch.

Turister oppsøker fortidens templer og katedraler og beundrer kunstskatter fra alle tidsepoker. Disse ble imidlertid ikke utformet for å skape inntekter. Kulturskattene beriket selvsagt livene til dem som finansierte det som ble skapt, men de fortsatte også å berike millioner av mennesker både i samtiden og ettertiden. I motsetning til vanlige forbruksvarer kan kulturprodukter ha evig verdi. I vinter har tusenvis av nordmenn stått i kø for å se Edvard Munchs bilder, malerier som i liten grad ble verdsatt i malerens samtid. Munch malte ikke for et marked, men hadde noe i seg som han ville tilføre verden.

Kulturlivet omfatter ikke bare kunst, men også undervisning og forskning. I de nordiske velferdsstatene finansierer staten de to siste via skattepenger på samme måte som den dekker helse- og omsorgstjenester. Staten gir også betydelig summer til ulike former for kunstnerisk arbeid, men diskusjonen pågår nå om staten bør dekke mer, eller om større deler av dette kulturlivet bør finansieres på andre måter. Ett synspunkt er at kulturlivet bør bli flinkere til å selge seg selv. Når det gjelder økonomistyring og markedsføring, er det åpenbart at flere kan trenge hjelp. Men hvis hovedmotivet blir å selge, får vi lett kommersialiserte produkter som sjelden har varig verdi. En kunstner er en som først og fremst er tro mot sine egne skapende impulser.

Ikke samsvar mellom innsats og inntekt

Den siste helgen i april kunne vi oppleve Oslo Open, det vil si at over hundre kunstatelier ble åpnet, og det var mulig å besøke 420 ulike kunstnere. Ingen av dem jeg besøkte hadde vesentlige inntekter av arbeidet sitt, men de gjorde noe de hadde en sterk opplevelse av at de måtte gjøre. Én anslo at ca. 25 % av kunstnerne har offentlige stipender. De andre må leve enkelt og skaffe seg andre inntekter for å kunne utøve virksomheten sin. Selv hos en maler som jevnlig solgte bilder til 20 000 kr, gikk det meste av inntekten til innkjøp av materialer, leie av atelier osv. At kulturarbeid ikke er noe å bli rik av bekreftes av konklusjonene til Telemarksforsking, som har undersøkt 13 000 registrerte kulturvirksomheter og har funnet en lavere lønnsomhet hos dem enn i det øvrige næringslivet.

Den nye borgerlige regjeringen ønsker større innsats av private for å finansiere kulturlivet. De som jobber i feltet er engstelige for at dette kan føre til et press om å jobbe på de store bedriftenes premisser. Det er også en frykt for at de som allerede er berømte vil få mest støtte. I dag er lovgivingen slik at bedrifter som gir sponsorstøtte hvor de får reklameeffekt tilbake kan utgiftsføre disse pengene i regnskapet, mens frie gaver først kan gis etter at skatten er betalt. Denne ordningen kan selvsagt forsterke den utviklingen mange frykter. Det burde derfor være like regler for alle typer av gaver.

Kulturlivet trenger frie gavemidler

Statlige kulturpenger vil alltid innebære en viss form for byråkrati og dermed også en fare for ensretting. Blant kunstnerne jeg snakket med på Oslo Open ble det utrykt skepsis til rettferdigheten i dagens fordelingsordning. Mer ikke-statlige penger vil i teorien kunne skape et større mangfold, men skal dette bli en realitet trengs det også penger fra engasjerte enkeltmennesker. Fra et miljøperspektiv er det bedre at vi bruker penger på kultur fremfor å kjøpe stadig nye ting. Hvis flere går sammen, kan mange små bidrag bli til betydelige summer.

Cultura Gavefond formidler gavepenger fra privatpersoner og bedrifter til det frie kulturlivet, og søknadsbunkene viser at det finnes langt flere gode tiltak enn dem fondet i dag kan støtte. En annen måte å støtte på er crowdfunding eller folkefinansiering hvor mange donerer større eller mindre beløp via nettet.

Hva skal vi gi pengene til?

Diskusjonen om hva som er god kunst og kultur kan aldri bli objektiv. Det finnes mange ulike oppfatninger, og det er ikke sikkert at det som selger best i dag er det fremtidens turister vil oppsøke. Tidligere var det enklere, den gang kulturlivets oppgave var å tjene det sanne, skjønne og gode. Det sanne er ikke alltid skjønt. Munchs bilder er ikke nødvendigvis vakre, men vi kan kjenne igjen noe i oss selv i dem.

Det finnes fremdeles folk som spør om hva som er vitsen med kultur. Et enkelt svar er at kulturlivet er alt som gjennom tidene har gitt impulser til videre utvikling, mens grådighet har hatt en motsatt effekt. Vi trenger kunst som kan vekke nye tanker i oss, som får oss til å gjennomskue noen av våre begrensninger og livsløgner, bidrar til å frigjøre oss og bringe oss videre i vår utvikling.

Uansett ytre omstendigheter har vi behov for å oppleve skjønnhet, det løfter og gleder oss. Hva som oppleves som skjønt kan variere. Det noen kaller kitsch kan andre ha stor glede av, og det noen kaller uforståelig kan gi sterke opplevelser hos andre. Kunst er jo egentlig ikke til å forstå, men noe som må oppleves.

I et samfunn som er preget av materialisme og pengejag trenger vi kulturopplevelser som motvekt og ballast. Så enten det er statlige eller private penger som finansierer kunst og kultur er det viktig at kulturlivet beholder en stor grad av frihet, ellers kan våre barnebarn risikere å gå glipp av store opplevelser fordi kunstnere i dag måtte tilpasse seg oppdragsgiverne og ikke fikk uttrykt det de egentlig hadde på hjertet.