Nr. 2013/3
Pengevirke - Tidsskrift for ny bankkultur

Nærbilde av små skjell.

Penger er tillit

Karl Johnsen

Pengene og deres historie handler om tro og tillit. Tillit til at den verdi vi i fellesskap tillegger våre betalingsmidler er varig. At vi kan bytte de stykkene papir vi har i lommen med fysiske varer eller tjenesteytelser.

Før vi fikk penger, byttet vi til oss varer, og det gjør vi fremdeles i dag. Men nyere forskning peker på at bytting ikke nødvendigvis har vært en bærende del av økonomien. Ikke minst på grunn av de komplikasjonene som oppstår når man skal finne noen å bytte med som har noe man selv gjerne vil ha. I stedet mener flere historikere at tidligere samfunn baserte sin økonomi på gaver. Ved å ta imot en gave forpliktet mottakeren seg ikke til å gi en spesifikk ytelse eller en vare igjen, men til å bidra til fellesskapet. Det fungerte som en slags uformell forsikring, hvor en mislykket jakt eller en dårlig høst ikke betød at en i gruppen måtte sulte, hvis resten av fellesskapet hadde mat nok.

Verdens første bankbok

I dette lyset kan man se penger som en formalisering av forpliktelsene som var knyttet til gavene. Man gikk fra å skylde ‘noe’ til å skylde noe spesifikt, som ble symbolisert ved pengene. De første pengene var faktisk ikke mynter, men leirtavler. For omkring 5000 år siden begynte prestene i Mesopotamia nemlig å føre regnskap med hva som ble utvekslet i templene. Tempelet ble en slags handelssentral hvor man kunne etterlate sine varer og få et tilgodehavende skrevet på en leirtavle. På den måten kunne man komme tilbake og kjøpe noe en annen gang, samtidig som utvekslingen ble enklere, fordi man ikke behøvde å bytte likt. Man kunne få en mer eksakt avstemt pris for varen sin enn når man måtte bytte en geit for fire høns. Dermed ga pengene også den svakere parten mulighet for å få en mer rettferdig byttehandel.

I motsetning til i gaveøkonomien fikk man også i høyere grad mulighet for å styre hvor lenge man ville vente med å tilfredsstille sitt behov, da man fikk en symbolsk gave i form av penger tilbake med det samme. Forpliktelsen ble samtidig mer abstrakt, da den ikke lenger var knyttet til bestemte personer.

Bruken av penger ga dermed mulighet for å utvide kretsen av dem man handlet med. Man behøvde ikke lenger å ha blind tillit til at den man ga et brød ville gi noe tilbake en annen gang. Til gjengjeld måtte man ha tillit til at andre på et annet tidspunkt ville ta imot de metallstykkene eller andre symboler man fikk i bytte.

Ingen praktisk anvendelse

Felles for alle penger er at de ikke har noen praktisk anvendelse som svarer til den verdien de representerer. For omkring 4000 år siden i Kina og senere i Nordafrika og hele Sydøstasia begynte man å betale med muslingskjell. I Mikronesia brukte man store, runde steiner. Andre steder har man betalt med pels, forskjellige metaller og mye annet. Men uansett om det er muslingskjell eller det er gull, så er tilliten helt sentral. Det er bare fordi vi har tillit til at pengene har en verdi at systemet fungerer. Den praktiske anvendelsen avspeiler ikke den verdien som vi er enige om at de har. Dette er enda tydeligere med papirpenger. Bruksverdien av sedlene er bare en brøkdel av den verdien de representerer. I det øyeblikket tilliten er vekk, mister symbolene verdien.

Tillit er avgjørende

Da symbolet ikke i seg selv har en verdi som tilsvarer den verdien som det symboliserer, krever det at alle involverte anerkjenner verdien av pengene.

Det er sikker derfor mange mynter er blitt preget med relieffer av de kongene eller keiserne som har utstedt myntene. De første myntene kom fra middelhavsområdet omkring 300 år f.Kr. Noen av de første myntene bar de romerske keisernes relieff og har vært brukt fra Afrika til Skandinavia. De la sin person og sitt embete til grunn for verdien. Tvilte man på kongens mynt tvilte man også på kongens makt.

Digitale penger

I dag eksisterer langt den største delen av pengene våre ikke engang på papir, men utelukkende digitalt. I prinsippet er det ikke annerledes enn de leirtavlene som sumererne hadde. Men transaksjonene går hurtigere og er mer komplekse, og de er enklere å flytte rundt. Jo enklere og mer håndterbart et betalingsmiddel er, desto enklere blir det også å gjemme dem og hope dem opp. Når pengene ikke er fysiske, er det heller ikke lenger nasjonalbanken som styrer hvor mange penger det skal være. Mens det før var konger og senere nasjonalstater som – gjennom nasjonalbankene – kunne utstede penger, blir nye penger i dag skapt i en mer ugjennomsiktig prosess.

Pengene blir skapt i bankene

La oss ta et eksempel: Hvis en mann setter 50 000 kr i banken, kan en andel av de 50 000 lånes ut til en kvinne som vil bygge et nytt badeværelse. Hun låner kanskje 25 000 kroner til å betale håndverkeren, som setter dem inn på sin konto. Vi forutsetter her at banken har egenkapital nok til å påta seg risikoen ved lånene.

Slik vi beregner pengemengden eksisterer det nå 75 000 kr. De opprinnelige 50 000 kr fra mannen og de 25 000 fra håndverkeren. I gode tider blir pengemengden typisk større, og i dårlige tider blir den mindre. Det er i høy grad kundene i banken som angir tempoet. Jo hurtigere pengene blir lånt igjen, desto hurtigere blir de multiplisert. I motsetning til tidligere vokser pengemengden altså uten at verken konger eller nasjonalbanker er involvert. Den problematikken tas også opp i omtalen av Ole Bjergs bok Gode Penge, omtalt annet sted i bladet. Nasjonalbanken forsøker i stedet å styre pengemengden ved å kjøpe og selge penger fra bankene.

Hvor mange penger finnes det?

Når man skal telle opp den samlede pengemengden, skjelner man mellom forskjellige typer penger. Det er de fysiske, altså mynt og sedler, som det er ca. 55 milliarder kr av i Danmark. Det er som sagt bare nasjonalbanken som kan utstede dem. Men når man teller opp pengemengden, tar man også med forskjellige bankinnskudd. Dem er det vesentlig flere av, nemlig litt over 1 000 milliarder kr. Mens kontantmengden har vokst ca. 8 % de siste seks år, har pengemengden vokst med 15 % i samme periode.

Kortsiktig økonomi

Fler og fler av våre penger eksisterer altså bare digitalt på konti. Det er ikke nytt, og det er heller ikke i seg selv et problem. Men det gir mulighet for å flytte penger raskt og derved tjene enorme summer på for eksempel konstant å kjøpe og selge verdipapirer i ekstremt kortsiktige investeringer. Slike rene spekulasjonstransaksjoner gjør ikke mye nytte for seg i realøkonomien.

Når ellers relativt velfungerende samfunn som Island og Kypros dukker under fordi enorme konsentrasjoner av spekulasjonsmidler har undergravd de samfunnene som de burde tjene, så kan man spørre seg selv om det er pengene som tjener oss, eller om pengesystemets kompleksitet og størrelse har gjort oss avhengige av et system vi ikke lenger har full kontroll over. Bankene må ta sin del av ansvaret for å redusere spekulasjonsøkonomien for å kunne gjenopprette tilliten til banksystemet, der hvor det har sviktet.